Stikkordsarkiv | Restitusjon

Birkebeinerrittet 2012 – Fra «zero to hero» på én uke

At årets utgave av Birkebeinerrittet skulle bli en utfordring uteom det vanlige visste jeg allerede når jeg meldte meg på i fjor – det beinharde triatlonet Aurlandsfjellet Extreme Triathlon (AXTRI – se egen race report) helgen før regnet jeg med ville gi en kjempeutfordring restitusjonsmessig. Og sånn var det i aller høyeste grad! Hvordan gå fra kraftløs «zero» til en fit for fight «birken-hero» på én uke? Utfordringen måtte selvfølgelig tas på strak arm.

Uken før rittet: For å gjøre en lang historie kort: Jeg var såpass sliten etter å ha tømt alle lagrene på AXTRI, at jeg følte meg småsjuk de første dagene etterpå. Klokt nok hadde jeg tatt ut ferie, og brukte tiden til å sove masse, trene uhyre forsiktig (med unntak av en skikkelig hardøkt på onsdagen for å blåse ut litt slaggstoffer fra beina), og spise variert. Endringen fra å såvidt klare å sykle 30min på flatmark på søndagen til å holde følge med sterke ryttere på onsdagens intervall gav meg et visst håp, men beina var fortsatt veldig tunge.

Birken : Etter to rolige turer på 1t torsdag og fredag følte jeg at jeg hadde gjort det jeg kunne, det fikk bære eller briste. Jeg følte meg overraskende rolig når jeg våknet 03:15 lørdag morgen, en følelse som ble forsterket når det nærmet seg start: Jeg var så rolig at jeg ikke engang måtte på do før start! Dette var et så klart brudd på alle tidligere ritualer, at jeg nesten lurte på om noe var galt. Jeg måtte til og med innom toalettet to ganger før start for å prøve, men gikk ut uten «suksess» begge gangene. Likevel føltes spenningen i kroppen riktig ut, og når startskuddet gikk 07:15 fant jeg fort roen i feltet. Hardkjøret mot Skramstad begynte etter ca. 6km, men jeg var godt posisjonert langt framme i feltet. Den beste åpningen til Skramstad noensinne i følge klokken, det gikk fort men jeg hang greit med. Etter første terrengparti hadde jeg en downperiode, og slet litt, men det løsnet til gangs etter Bringbusæter hvor jeg ble veldig aktiv i feltet og synes alltid at det gikk for sakte når det var andre som dro. Selvfølgelig skulle jeg få svi for dette senere, men jeg var i persmodus, og ingenting skulle stoppe meg fra å toge inn i Lillehammer i front av feltet!

Ved Kvarstad var jeg fortsatt veldig kvikk, i inngangen til rosinbakken var jeg i kjempeform, på toppen av rosinbakken var sprekken et faktum. Jeg prøvde alt jeg kunne å henge på en liten gruppe sterke ryttere som prøvde å sprenge feltet, men når pulsen bikket 91% sa det stopp. Mot Storåsen ble jeg passert av gruppe etter gruppe uten å makte å henge på særlig lenge. Heldigvis fikk jeg besøk av en kollega etterhvert som jeg tidligere hadde passert i Rosinbakken, og vi kjørte sammen inn. Vi tapte mye på slutten siden vi var slitne, og rytterne som tok oss igjen holdt ikke det tempoet som vanligvis holdes på slutten når formen er god. Jeg lå i front så mye jeg orket og tømte beina fullstendig inn mot mål. Sluttiden 3:04:15 og 12-plass i M25 klassen før eliten kom i mål er ikke helt håpløst, men det var virkelig perseføre i dag og det var kjedelig å se at de som var i den gruppen jeg lå i når hardkjøret i Ronsinbakken startet kjørte på 3 blank.

Kvarstadammen

Vinker til fotografen på Kvarstadammen. Enda er humøret på topp, og beina er friske!

Underveis prøvde jeg også ut et nytt ernæringsskjema, men som vanlig blir jeg for dårlig til å fokusere på matinntak underveis, og får i meg for lite ift. innstasen (snittpuls på 83%, med makspuls på 91%). Dette er den største utfordringen jeg har ved siden av riktig pacing i lange konkurranser, og er høyt på lista over ting som må forbedres fram mot Ironman Kalmar. Sykkelformen er fortsatt lovende, og med innkjøp av temposykkel skal det nok gå unna på flatene i Sverige! Noe positivt kom det jo tross alt ut av rittet, for både restitusjonstid og form er akseptabel, og det var en fin bekreftelse å vite at det jeg gjorde i restitusjonsperioden fungerte 🙂 Nå er det bare å spisse løpsbeina fram mot Birkebeinerløpet, som blir sesongpunktum for i år! Da kan endelig planleggingen fram mot IM Kalmar starte for fullt.

FULLFART LINGSOM

Det viktigste er å delta, men det er lov å komme først.

Marthe Katrine

Trening, erfaringer og opplevelser mot min første Ironman

Cathrines triatlon

Trening, erfaringer og opplevelser mot min første Ironman