Stikkordsarkiv | Birkebeinerløpet

Birkebeinerløpet 2012 – Sesongavslutning

Oppladning til løpet:

Jeg har egentlig sett fram mot årets Birkebeinerløp siden jeg meldte meg på for fire uker siden. Med en ny og spennende løype, som inneholder adskillig flere høydemeter i form av oppoverbakke enn de tidligere traseéne som er benyttet, burde løypa passe meg veldig bra. Den siste tiden har imidlertid vært preget av noe sykdom i form av tette bihuler, generell slapphet, forkjølelse og masse jobbing – noe som ikke er helt ideelt med tanke på oppladningen.

Siden usikkerheten rundt formen har vært såpass stor løp jeg Klæbusekseren som et «delta eller ikke delta»-løp på tirsdag, et flott løp på 6km med innslag av noe terreng underveis. Toppform var riktignok ikke tilstede i dette løpet, men det fungerte bra kroppslig, og det var bra fart. Hadde jeg ikke misset en løypemarkering og løpt feil 1km før mål, hadde det blitt en ganske klar seier. Dermed ble det tur fra Trondheim til Toten i flott høstvær på Torsdag.


Det er fint på Venabygdsfjellet 🙂

Løpsdagen:

Det var med litt blandede følelser jeg stilte til start i dag. I går hadde jeg hatt litt vondt i hodet, og generelt følt meg litt slappere enn vanlig så tett på en konkurranse. Men i dag tidlig kjentes det bedre ut, og oppvarmingen gikk ganske greit. Jeg synes kanskje pulsen var litt høyere enn normalt, men det kunne jo være nervene som spilte meg et puss 🙂 Jeg skulle starte i pulje 1, noe som skulle sikre en jevn fart fra start til mål. Når vi gikk inn i startbåsen stilte jeg meg opp langt framme i feltet, slik at jeg ikke trenger å løpe forbi eller havne for langt bak i feltet etter start.

God start på løpet. Her er jeg på 8-9 plass rett etter start. (Med lange, hvite sokker og røde sko.)

Jeg prøvde å holde igjen når de bratte bakkene kom etter start, og det gikk nokså greit. Jeg presset aldri på noe, og prøvde å justere farten etter følelsen i beina og kroppen generelt. Problemet var at kroppen begynte å sende dårlige signaler etter bare 2-3km.  Følelsen av kraftløshet begynte å melde seg, og pulsen var rett og slett alt for høy, selv om det ikke gikk fort fremover, og neimen om den skulle ned heller!  Vanligvis har jeg veldig god teknikk i løping nedover, men i dag var beina slappe og uvillige til å holde farten der også. Første gang jeg vurderte å bryte var etter 8km, men jeg tenkte at det kan jo løsne etterhvert, og fortsatte til tross for en psyke som for lengst lengtet etter å finne på noe helt annet. Det var rett og slett ikke noe morsomt å løpe! Etter 12km begynte det heldigvis å gå litt fortere, og jeg klarte etterhvert å henge meg på en gruppe folk etter å ha blitt løpt forbi av noe som føltes som hele feltet fra 3-12km. I det slake terrenget klarte jeg å holde 4min/km fra 12-20km, men her burde det enkelt vært mulig å løpe MYE fortere! Problemet var generelt at i hver minste kneik av motbakke var beina som gelé, og det kjentes helt merkelig ut. Et lite tilbakeslag de siste 1.5km gjorde at en tid under 1:30 (som etterhvert ble et mål for å holde beina igang) glapp, og jeg kom i mål på 1:30:22.

Helt ensom på vei inn mot mål

Konklusjonen er at det kanskje hadde vært bedre å ikke stille til start, for selvtilliten rundt løping har ikke vært god i år, og den ble ikke noe bedre nå. Men på en annen side er det greit å kjenne litt på det på en dårlig dag, når kroppen har bestemt seg for å ikke spille på lag, og det må jobbes hardt for å holde motet og tempoet oppe. Det var rett og slett et løp på psyken fra start til mål, og det er egentlig den mest slitsomme typen løp. Det ble aldri til at jeg gikk på noen smell underveis, det gikk stabilt smått hele veien. Resultatet ble en 58-plass i klassen, noe som er litt dårligere enn 4-plassen jeg fikk for 5 år siden. Nivået er nok høyere i dag, og eliteklassen teller også på listene. Noen som hadde en bedre dag var min klubbkamerat i Eina, Øyvind Hasli, som løp inn til 1:24. Dette tipper jeg han er godt fornøyd med, så det er bare å gratulere 🙂 Jeg må nok belage meg på å stille opp igjen til neste år, for dette var virkelig en flott løype, som hadde fortjent en mye bedre tid!

Resten av sesongen

Løpet ble ikke det verdige sesongpunktumet jeg hadde håpet på, i en sesong som tross alt har inneholdt flere gode konkurranser fra min side. Når blir det mer for moro skyld utover, men jeg håper det blir tid til noen konkurranser også 😀 Det er jo tross alt det som er moro, når det kommer til stykket!

Takk til min samboer Marte for fine bilder og støtte underveis 🙂

FULLFART LINGSOM

Det viktigste er å delta, men det er lov å komme først.

Marthe Katrine

Trening, erfaringer og opplevelser mot min første Ironman

Cathrines triatlon

Trening, erfaringer og opplevelser mot min første Ironman