Sesongoppsummering del 2: Sykkel

Som seg hør og bør i triatlonsammenheng må sykkelsesongen oppsummeres som den andre øvelsen. Sykkel har tradisjonelt sett vært det jeg har vært sterkest på de foregående sesongene, og selvtilliten har vært bra før sesongen. Med innkjøp av min første landeveissykkel, en Cervelo S5, skulle alt ligge til rette for en flott sesong på sykkelsetet.

Cervelo S5 – Straight out of the Box. Selfølgelig oppgradert med Look Keo Carbon Blade pedaler i ettertid;)

Sesongstart

Jeg hadde med vilje satt meg som mål å kjøre en del ritt tidlig i sesongen, med Landeveisbirken som min første A-prioritetskonkurranse 2 juni. Etter å ha lagt bak meg en fin spinningsesong, hvor målet var å kjøre disiplinert gjennom vinteren på de lange øktene og ha flere lange økter og litt færre intervaller enn tidligere sesonger, var formen veldig bra når jeg kjørte de første langturene i starten av April. De første rittene, Byneset-Klæbu rundt og Victoriarunden, var ikke det helt store pga. uhell i førstnevnte og urutinert kjøring i det andre, men det var greit trøkk i begge to. Landeveisbirken ble en litt for stor opplevelse som første store landeveisritt, siden jeg startet i pulje1/elitepuljen, og konsentrerte meg så mye om å holde meg godt plassert i feltet at jeg kun drakk 8 dl(!!!) og spiste 2gel på 4t:50min kjøring. Lurer på hvorfor jeg falt av etter 9.5mil, når det ble satt fart i bakkene… 8min unna pallen totalt er ikke helt håpløst, men jeg burde hengt med greit inn til mål. Når jeg ble tatt igjen av puljen bak holdt vi like stor fart som pulje 1 de siste 3-4milene, så det var perioden alene i midten som gjorde at tidstapet ble som det ble.

Triatlonkonkurransene

14. Juli var den første virkelig store dagen i årets sesong; det var på tide å måle krefter med triatlonfeltet for første gang under Trollveggen Triathlon. Som tidligere nevnt ble det en 4. plass totalt, med 5-plass på sykkeldelen. Med veldig høy kvalitet på utøverne foran meg på listen, og en dag ikke helt på topp, var dette over forhåndsforventningene.

Smilende på vei mot toppen av Trollstigen. Det er moro når det går bra!

Med selvtillitten fra Trollveggen Triathlon i beina, var jeg mer tent enn noensinne på å gjøre en god figur på AXTRI. De spesialiserte treningsøktene fram mot AXTRI (såkalte Big-Day workouts som anbefales av Joe Friel i oppkjøring mot Ironmankonkurranser) hadde gått bra, og begge disse inneholdt en sykkeldel på 4t i konkurransefart med masse motbakke før den avsluttende løpsdelen. Allerede 11måneder i forkant av AXTRI hadde jeg satt meg et mål om å kjøre under 4t. Når fasiteten ble 4:02 i kalde og våte forhold, vil jeg si at det er godkjent. Det var en flott opplevelse å bestige fjellet fra begge kanter, og veldig inspirerende å ligge tett på teten hele veien. Også her ble det 5. beste sykkeltid totalt.

Sesongavslutningen på sykkel var Birkebeinerrittet, med uttalt mål på under 3t hvis forholdene var gode. Forholdene lå absolutt til rette for sub-3timer, men Rosinbakken satte en effektiv stopper for det, og det ble en litt skuffende tid på 3:04, selv om det var den beste plasseringen i klassen jeg har hatt før eliten kom inn. Tatt i betraktning at jeg har perset på alle testrittene jeg har kjørt i år, blant annet den kjente Ila-Skistua (21:30), vil jeg si at dette har vært en oppløftende og morsom sesong, og den beste på mange år!

Motivasjonen for å legge ned en skikkelig innsats fram mot Kalmar er så abosolutt til stede, og jeg gleder meg virkelig til å ta fatt på det arbeidet.

I siget på treningsduatlon tidlig i sesongen.

Fasiten fra sesongen er 350mil på sykkelen (mistenker at det mangler noen turer i oversikten, men men..), kanskje litt mindre enn jeg hadde håpet på, men jeg har også hatt økt fokus på løping og selvfølgelig svømming i år, så det er kanskje å forvente. Dette er selvfølgelig uten alle spinningøktene i sesongoppkjøringen, som det blir litt vanskelig å måle i mil. Håper å få en rulle på plass til vinteren, slik at det blir lettere å holde styr på intensitet, sittestilling og ikke minst lengde.

Resten av sesongen

Det som gjelder utover nå er å nyte høsten i fulle drag, og holde hovedvekt på rolig turer rundt 2-3t. Spinningsesongen starter for min del i oktober, og da blir det også fokus på de lange øktene, rundt 2.5 – 3t. Generelt sett er det et mål for meg å holde intensiteten nede inn mot neste seseong, og være disiplinert på det. Noen intervaller blir det jo selvfølgelig for å holde motivasjonen oppe, med det bør nok være unntaksvis. Letingen etter temposykkel har også begynt, og jeg gleder meg virkelig til å se hva jeg ender opp med. Forløpig er det Argon18 som er stalltipset, og jeg hadde blitt veldig glad om jeg klarer å sikre meg en slik sykkel i løpet av vinteren:D

Object of desire nummer 1 for øyeblikket, Argon18 E-116 2013 modell! Vi får se hva høsten bringer…

Reklame

Birkebeinerløpet 2012 – Sesongavslutning

Oppladning til løpet:

Jeg har egentlig sett fram mot årets Birkebeinerløp siden jeg meldte meg på for fire uker siden. Med en ny og spennende løype, som inneholder adskillig flere høydemeter i form av oppoverbakke enn de tidligere traseéne som er benyttet, burde løypa passe meg veldig bra. Den siste tiden har imidlertid vært preget av noe sykdom i form av tette bihuler, generell slapphet, forkjølelse og masse jobbing – noe som ikke er helt ideelt med tanke på oppladningen.

Siden usikkerheten rundt formen har vært såpass stor løp jeg Klæbusekseren som et «delta eller ikke delta»-løp på tirsdag, et flott løp på 6km med innslag av noe terreng underveis. Toppform var riktignok ikke tilstede i dette løpet, men det fungerte bra kroppslig, og det var bra fart. Hadde jeg ikke misset en løypemarkering og løpt feil 1km før mål, hadde det blitt en ganske klar seier. Dermed ble det tur fra Trondheim til Toten i flott høstvær på Torsdag.

Det er fint på Venabygdsfjellet 🙂

Løpsdagen:

Det var med litt blandede følelser jeg stilte til start i dag. I går hadde jeg hatt litt vondt i hodet, og generelt følt meg litt slappere enn vanlig så tett på en konkurranse. Men i dag tidlig kjentes det bedre ut, og oppvarmingen gikk ganske greit. Jeg synes kanskje pulsen var litt høyere enn normalt, men det kunne jo være nervene som spilte meg et puss 🙂 Jeg skulle starte i pulje 1, noe som skulle sikre en jevn fart fra start til mål. Når vi gikk inn i startbåsen stilte jeg meg opp langt framme i feltet, slik at jeg ikke trenger å løpe forbi eller havne for langt bak i feltet etter start.

God start på løpet. Her er jeg på 8-9 plass rett etter start. (Med lange, hvite sokker og røde sko.)

Jeg prøvde å holde igjen når de bratte bakkene kom etter start, og det gikk nokså greit. Jeg presset aldri på noe, og prøvde å justere farten etter følelsen i beina og kroppen generelt. Problemet var at kroppen begynte å sende dårlige signaler etter bare 2-3km.  Følelsen av kraftløshet begynte å melde seg, og pulsen var rett og slett alt for høy, selv om det ikke gikk fort fremover, og neimen om den skulle ned heller!  Vanligvis har jeg veldig god teknikk i løping nedover, men i dag var beina slappe og uvillige til å holde farten der også. Første gang jeg vurderte å bryte var etter 8km, men jeg tenkte at det kan jo løsne etterhvert, og fortsatte til tross for en psyke som for lengst lengtet etter å finne på noe helt annet. Det var rett og slett ikke noe morsomt å løpe! Etter 12km begynte det heldigvis å gå litt fortere, og jeg klarte etterhvert å henge meg på en gruppe folk etter å ha blitt løpt forbi av noe som føltes som hele feltet fra 3-12km. I det slake terrenget klarte jeg å holde 4min/km fra 12-20km, men her burde det enkelt vært mulig å løpe MYE fortere! Problemet var generelt at i hver minste kneik av motbakke var beina som gelé, og det kjentes helt merkelig ut. Et lite tilbakeslag de siste 1.5km gjorde at en tid under 1:30 (som etterhvert ble et mål for å holde beina igang) glapp, og jeg kom i mål på 1:30:22.

Helt ensom på vei inn mot mål

Konklusjonen er at det kanskje hadde vært bedre å ikke stille til start, for selvtilliten rundt løping har ikke vært god i år, og den ble ikke noe bedre nå. Men på en annen side er det greit å kjenne litt på det på en dårlig dag, når kroppen har bestemt seg for å ikke spille på lag, og det må jobbes hardt for å holde motet og tempoet oppe. Det var rett og slett et løp på psyken fra start til mål, og det er egentlig den mest slitsomme typen løp. Det ble aldri til at jeg gikk på noen smell underveis, det gikk stabilt smått hele veien. Resultatet ble en 58-plass i klassen, noe som er litt dårligere enn 4-plassen jeg fikk for 5 år siden. Nivået er nok høyere i dag, og eliteklassen teller også på listene. Noen som hadde en bedre dag var min klubbkamerat i Eina, Øyvind Hasli, som løp inn til 1:24. Dette tipper jeg han er godt fornøyd med, så det er bare å gratulere 🙂 Jeg må nok belage meg på å stille opp igjen til neste år, for dette var virkelig en flott løype, som hadde fortjent en mye bedre tid!

Resten av sesongen

Løpet ble ikke det verdige sesongpunktumet jeg hadde håpet på, i en sesong som tross alt har inneholdt flere gode konkurranser fra min side. Når blir det mer for moro skyld utover, men jeg håper det blir tid til noen konkurranser også 😀 Det er jo tross alt det som er moro, når det kommer til stykket!

Takk til min samboer Marte for fine bilder og støtte underveis 🙂

Ut å nyte høsten!

For de fleste triatleter er høsten en perfekt arena for å prøve ut litt atlernativ trening, og kanskje kjøre noen av de «megaøktene» som er morsomme og forlokkende for å teste seg litt, men som ikke passer så godt i sesongen pga. lang restitusjonstid og lite relevanse for konkurranseopplegget. Jeg startet «høstsesongen» i dag med en løpetur i Trondheim’s flotte Bymark, en hverken kjempelang eller veldig hard tur, men en flott start! Turen gikk fra Heimdal, via Granåsen, Grønlia, Skistua og Geitfjellet. En veldig kupert runde, nesten uten flater, og med mange fine sti- og myrpartier. Pulsen blir litt høyere enn på en flat asfalttur, men endte med et pulsgjennomsnitt helt i bunnen av sone2.

Kartutsnitt over løpeturen. 2.6mil i følge GPSen, 2t45min.

Vanligvis har jeg brukt å trene det samme hele året uten å noen pauser på høsten, men etter å ha studert litt litteratur rundt triatlontrening virker det fornuftig å kjøre en såkalt «overgangsperiode» før oppbygningen mot neste sesong starter. Dette er selvfølgelig ikke optimalt hvis man ønsker å konkurrere hardt på ski om vinteren, hvor høsten ofte er den hardeste og viktigste treningsperioden, men litt må man ofre hvis det skal gå fort i Ironman-konkurranser neste sesong! I høst er planen å være flinkere til å slakke litt på tøylene, og kjøre mer lystbetont trening. Jeg har hvertfall et par skikkelige løpeturer på blokka som jeg gleder meg til å prøve på i flott høstnatur. Det hadde også vært fint å børste støv av klatreutstyret igjen og kjøre noen gode økter i klatreveggen, samt øke fokus på styrketreningen. Jeg kjenner at spesielt kjernemuskulaturen har godt av en oppfrisking etter å ha ligget «i dvale» siden slutten av mai. Litt intervall blir det nok også, men det er jo også bare moro.. 🙂 Kort sagt: Litt mindre fokus på pulsklokka, og litt mer fokus på å trene som jeg vil fram til den «virkelige» treningen mot neste sesong starter igjen rundt Desember/Januar. Her er et par bilder til fra turen, tatt fra Geitfjellet. Det blir mer av dette utover 😀

Trondheim badet i høstsol. Utsikten fra Geitfjellet.

Fornøyd med bestigning av Geitfjellet etter ca. 2t15min.

Sesongoppsumering del 1: Ny innen Triatlon og Svømming

Triatlonsesongen er veldig snart over for min del, og da passer det med en oppsummering av året som har gått! Jeg tenkte å starte med å oppsummere  svømmessongen, og hvordan jeg har jobbet med disiplinen jeg var redd skulle velte alle håp om gode plasseringer i konkurranser. Så ille gikk det jo tross alt ikke 🙂

Starten på svømmekarrieren

Mitt første møte med svømming var på Trondheim Triatlonklubb sitt årlige klubbmesterskap høsten 2011. Jeg kom desidert sist, 2.5min bak nest siste kvinne og mann opp av vannet, og 12 min (!!!) bak førstemann. Dette på drøyt 800m hvor jeg måtte ty til brystsvømming hele veien. Etter å ha kommet meg over sjokket ble det nybegynnerkurs (anbefales på det sterkeste til alle som har tenkt å begynne med triatlon, og ikke har svømmebakgrunn!), og jeg begynte umiddelbart  å kjøre drills i bassenget sammen med en kollega som var mer dreven enn meg. Det var veldig fokus på riktig pusteteknikk, og ikke minst riktig beinbruk. For triatlon vil det si så lite bruk av bein som mulig, hvor beina primært  holder kroppen stødig i vannet.Veien fra å svømme crawl 25- til 100m sammenhengende var ikke så lang, men fra 100- til 200m tok det myyye lenger tid, rundt én måned med et par økter i uka. Jeg klarte vel rundt 400m sammenhengende i mars, etter ca. 5mnd med hovedsaklig drilltrening.  Ting så med andre ord ikke veldig lyst ut med tankte på å få til en bra prestasjon på AXTRI og 1900m svømming bare 5 måneder etter. Med samme framdrift ville jeg jo bare kunne svømme 800m sammenhengende!! Samtidig hadde en i triatlonklubben som begynte samtidig som meg økter opp i 3800m, med 1500m i bassenget flere ganger i uken. Det var tydelig at noen har mer talent enn andre for svømming, og at jeg var i den mer tunglærte enden av skalaen. Her var gode råd dyre, og de kom i form av én enkelt investering: En våtdrakt 🙂

Opp av vannet som ensom sistemann i min svømmedebut på KM i Trondheim Triatlonklubb.

Sesongstart og utesvømming

Hyppigheten på svømmeøktene økte i løpet av mai, noe som resulterte i at det var mulig med 500m sammenhengende crawl i bassenget. Et par problemer var absolutt, selv om jeg kunne svømme lenger. Jeg fikk ofte vondt i hodet når jeg svømte lengre distanser, noe som typisk betyr problemer med pusting, i hovedsak utånding under vann.  Det gikk heller ikke så fort, med ca. 2:20/100m. Den første økten i våtdrakt ble en skikkelig a-ha opplevelse: Jeg kavet en del, og hadde litt problemer i det som fortonet seg som veldig kaldt vann, men det var noe med hvordan kroppen oppførte seg i vannet med drakt som ble en vekker.  Allerede neste økt slappet jeg av i vannet, og holdt mye bedre følge med de andre. Det ble også lettere å øke lengden på øktene, og følelsen av mindre monotoni ute gjorde det også lettere å svømme mye lenger. Plutselig var øktvolumet oppe i 1500m+ i stedet for 1000m- som i bassenget. Med litt ekstra oppdrift (godfølelse) fra drakten fikk jeg også igjen for all drill/teknikktreningen, og jeg kjente at mye av det som var tungt i bassenget fungerte veldig mye bedre (feks. strekke ut ved pusting og høy albue) når jeg kunne konsentrere meg akkurat de tingene, og få litt hjelp av drakten til å holde god form i vannet. Det er selvfølgelig utrolig viktig å holde kroppen i riktig posisjon, uansett om man har drakt, men drakten hjelper til med akkurat dette.

Forbedringene ble tydelige når jeg tok den første bassengøkten etter 1.5mnd med utendørssvømming: plutselig var tidene per 100m nede 1:57, og det var på lengre distanser enn tidligere på våren. En forbedring på 23sek/100m er jo pent 😀 Med andre ord gjorde det at jeg kunne fokusere på ulike tekniske elementer ute at jeg fikk til timingen og takene bedre inne, og resultatet ble både økt fart og bedre følelse. Kort sagt ble det morsommere å svømme, og jeg kunne ikke gledet meg mer til hver økt.

Konkurransene

Trollveggen Triatlon gikk over all forventning, med en 29plass opp av vannet av de 120 som startet. Det var nok en del nybegynnere der, men det var jo tross alt mitt første triatlon også. 3min bak de fleste gode svømmerene på start (bla. Henrik Oftedal) synes jeg er bra! Det var riktignok litt uvant og svømme med så mange folk, men jeg holdt meg litt i utkanten av feltet, og kjørte mitt eget løp. Det jeg taper på å drafte på andre tror jeg at jeg tjener inn igjen på å kun ha fokus på teknikk og rytme. En viss sammenheng er det sikkert med at jeg ikke har trent på å drafte heller, og er rett og slett skikkelig dårlig på det!

AXTRI resulterte i en svømming litt under pari for min del. Jeg er veldig fornøyd med en tid ned på 34-tallet (hadd jeg visst jeg skulle svømme så fort når jeg slet som værst i Mars ville jeg kanskje vært mer motivert), men selve utførelsen ble litt for rotete og uten rytme. Starten ble nok litt hard, og det tok tid å få ned igjen pulsen og på ny legge kraft i takene. Pustingen var også preget av litt uro, og generelt sett mye ureint trav. Med litt mer konkurransetrening så blir nok feltarebeidet roligere også.

Det ligger en liten forvandling mellom det forrige bildet fra KM, og dette fra årets AXTRI. En Orca Alpha drakt hjelper også på det visuelle inntrykket 😉

Oppsummering

Generelt vil jeg si at svømmingen har overgått mine villeste forventninger, og alle målene som ble satt i fjor høst er nådd. Det som har fungert veldig bra er å lytte til Joe Friel sine visdomsord, som røft oversatt sier at hvis du svømmer saktere enn 20min/1000m har du mer igjen for å trene på drills enn å svømme langt. Hele vinteren og våren besto stort sett av 25-35min drillelementer på hvert økt, med noen innslag av lengre «steady» drag på 200-500m. Grunnlaget for fremgangen som ble synliggjort på utesvømmingen ble helt klart lagt gjennom fokusert arbeid på teknikk gjennom tidlig i sesongen. En stor takk til Dan Vasaru som har holdt ut som læremester gjennom hele vinteren 😀 Et annet aspekt som har fungert bra er å satse på «langøktene » utendørs på sommeren, både for å holde motivasjonen oppe, og fordi det er enklere å svømme riktig og fokusert. Det er også viktig å trene på sikting, og det er perfekt å kjøre en lengre økt ute med tanke på dette. Totalt ble det rundt 35t svømming fra januar til nå, ikke veldig mye, men nok til å gå fra nybegynner til viderekommen.

Planen fram mot Kalmar

Det er fortsatt uendelig mye å jobbe med fram mot IM Kalmar! Målet er å knipe 10sek/100m til neste sesong, slik at jeg kan svømme på 1:40 i stedet for 1:50 som jeg gjorde på AXTRI. Det må også legges inn en del lengre økter, slik at jeg kan holde denne farten den dobbelte distansen. Å øke totalvomumet med 50% er nok minimum. I vinter blir det som vanlig fokus på drills, og jeg vurderer også å ta svømmetimer i tillegg til det obligatoriske svømmekurset for å få tilbakemelding og friske opp teknikkunnskapene. Samtidig vil jeg legge litt mer mat i kondistreningen, med noen drag opp til 500m i IM-konkurransefart. Man kan kanskje ikke vinne en Ironman på svømmingen, men man kan absolutt tape den!

Jeg må nok trene hardt og mye før jeg mestrer forhold som dette, og dette kan absolutt bli realiteten under IM Kalmar

Et par tips for de som ønsker å studere svømming i nærmere detalj kan være å sjekke ut Swim Smooth: www.swimsmooth.com og Total Immersion: www.totalimmersion.net

Kjempefine ressurser og inspirasjoner til drills og teknikk!

Post AXTRI Bike Leg Analysis: Why did it go wrong?

I’ll do this post in English as well, as it is a sort of follow up analysis of the AXTRI Race Report.

As mentioned in my AXTRI race report, I suffered from extreme emptiness and lack of energy on the run leg. I have spent some time afterwards trying to find out what went wrong, and have landed on a preliminary conclusion combining pacing and nutrition factors. This is merely an analysis of my race nutrition, and not a scientific article, so analysis of the different components of the various energy products can be done another time 🙂  Let me break down the different pieces.

Heart rate and effort: Make no mistake about it, this bike leg is very hard and demanding. On a cold day with some rain (as during the competition), it put’s an even bigger strain on the system. Another challenge I faced before this competition was that I had onlye done long bike legs like this in standalone bike races, and in a couple of AXTRI specific «race simulation» workouts. I know approximately how much effort I can handle when in a standalone 4h race, but where to draw the line with a demanding half-marathon looming after T2 to avoid emptying the tank too soon? In addition, I have not had any accurate testing of my lactate threshold (basically I am not exactly aware of my heart rate threshold for lactate accumulation), so I would undertake the AXTRI bike leg based on a mixture of perceived exertion and my heart rate monitor.

My immediate feeling is that this part of the race went as I had planned, the big questions is if  the plan was good enough? Most of the time I was in zone 3 (which should be a safe zone with regards to lactate accumulation, at lest in the low end of the zone), with some short sections in zone 4 (medium lactate accumulation) early on the first climb. My legs felt good, with no stiffness (some fatigue is expected of course, given the tough climb), and I felt energy restored on the downhills.  I was not «pushing it», and it felt like there was always a couple of more gears to go.

Graph of my heart rate (red line), with a rough zone indication.  The grey graph indicates altitude scaled time (why the downhills are so steep compared to the climbs). One can see that the red graph is mostly in the grenn (zone 3) area on the climbs.

Energy consumption: Another very important factor in ultra-endurance events is the energy intake (food and liquids.). This has been my achilles heel for years, and although I had specific long sessions to drill inn the food and drink scheme, I had only a marginal improvement over previous competitions. First things first: The race plan said 2-3 packs of gel/hour with some supplements of energy bars to break the monotony. I would also target one 0.75 bottle with sports drink per hour, with 6 Crampfix salt tablets total. This would give an energy intake of around 1200kcal with the different products I had + 900kcal from the energy drink, for a total of 2100kcal of 525kcal/hour.  This should be more than enough judging by different litterature I had studied on the subject, and I felt confident about keeping this scheme.

When I reaced T2 I had consumed 2 Liquid gels (150mlx2), 1  regular gel (25ml), and 0.5 sports bar, which gave me about 750kcal + 550 from the sports drink. Total: 1300kcal (325kcal/hour).  As I started the run I did not take anything other than sports drink the first 25min before the «wall» hit.

Some key factors influencing nutrition was that I missed the drink station on the way down to Erdal, and ran empty before the middle of the climb back. I did not dare to take gels in this period, and could feel this affecting the perceived effort (it felt harder to keep a steady pace).  But ultimately I was not eating enough on any of the climbs, or on the flats on top.

Conclusion: It appears to me that a combination of reducing the heart rate by about 2% , along with forcing myself to empty my food stores (basically means sticking to the race plan), I am sure that I would have had a much better total performance. I would have lost approx 5mins on the bike, but would have gained an estimated 25mins on the run by avoiding the «hammer».  In total I would have expected a total time decrease in the range of 20-25 minutes. Maybe I could have kept the same pace on the bike, AND gained time on the run by sticking to the race plan?  These are speculations of course, but I will adopt a more modest approach to the bike before IM Kalmar (zone 2 effort), and hopefully be able to run to my potential instead 🙂 I will also try an do more race nutrition simulations, including experimenting with different products, to counter this reoccurring problem of the tank running empty too soon.  After all, triathlon is about performing consistently in all three sports, AND be smart on the nutrition side, which after all is the fourth discipline.

Birkebeinerrittet 2012 – Fra «zero to hero» på én uke

At årets utgave av Birkebeinerrittet skulle bli en utfordring uteom det vanlige visste jeg allerede når jeg meldte meg på i fjor – det beinharde triatlonet Aurlandsfjellet Extreme Triathlon (AXTRI – se egen race report) helgen før regnet jeg med ville gi en kjempeutfordring restitusjonsmessig. Og sånn var det i aller høyeste grad! Hvordan gå fra kraftløs «zero» til en fit for fight «birken-hero» på én uke? Utfordringen måtte selvfølgelig tas på strak arm.

Uken før rittet: For å gjøre en lang historie kort: Jeg var såpass sliten etter å ha tømt alle lagrene på AXTRI, at jeg følte meg småsjuk de første dagene etterpå. Klokt nok hadde jeg tatt ut ferie, og brukte tiden til å sove masse, trene uhyre forsiktig (med unntak av en skikkelig hardøkt på onsdagen for å blåse ut litt slaggstoffer fra beina), og spise variert. Endringen fra å såvidt klare å sykle 30min på flatmark på søndagen til å holde følge med sterke ryttere på onsdagens intervall gav meg et visst håp, men beina var fortsatt veldig tunge.

Birken : Etter to rolige turer på 1t torsdag og fredag følte jeg at jeg hadde gjort det jeg kunne, det fikk bære eller briste. Jeg følte meg overraskende rolig når jeg våknet 03:15 lørdag morgen, en følelse som ble forsterket når det nærmet seg start: Jeg var så rolig at jeg ikke engang måtte på do før start! Dette var et så klart brudd på alle tidligere ritualer, at jeg nesten lurte på om noe var galt. Jeg måtte til og med innom toalettet to ganger før start for å prøve, men gikk ut uten «suksess» begge gangene. Likevel føltes spenningen i kroppen riktig ut, og når startskuddet gikk 07:15 fant jeg fort roen i feltet. Hardkjøret mot Skramstad begynte etter ca. 6km, men jeg var godt posisjonert langt framme i feltet. Den beste åpningen til Skramstad noensinne i følge klokken, det gikk fort men jeg hang greit med. Etter første terrengparti hadde jeg en downperiode, og slet litt, men det løsnet til gangs etter Bringbusæter hvor jeg ble veldig aktiv i feltet og synes alltid at det gikk for sakte når det var andre som dro. Selvfølgelig skulle jeg få svi for dette senere, men jeg var i persmodus, og ingenting skulle stoppe meg fra å toge inn i Lillehammer i front av feltet!

Ved Kvarstad var jeg fortsatt veldig kvikk, i inngangen til rosinbakken var jeg i kjempeform, på toppen av rosinbakken var sprekken et faktum. Jeg prøvde alt jeg kunne å henge på en liten gruppe sterke ryttere som prøvde å sprenge feltet, men når pulsen bikket 91% sa det stopp. Mot Storåsen ble jeg passert av gruppe etter gruppe uten å makte å henge på særlig lenge. Heldigvis fikk jeg besøk av en kollega etterhvert som jeg tidligere hadde passert i Rosinbakken, og vi kjørte sammen inn. Vi tapte mye på slutten siden vi var slitne, og rytterne som tok oss igjen holdt ikke det tempoet som vanligvis holdes på slutten når formen er god. Jeg lå i front så mye jeg orket og tømte beina fullstendig inn mot mål. Sluttiden 3:04:15 og 12-plass i M25 klassen før eliten kom i mål er ikke helt håpløst, men det var virkelig perseføre i dag og det var kjedelig å se at de som var i den gruppen jeg lå i når hardkjøret i Ronsinbakken startet kjørte på 3 blank.

Vinker til fotografen på Kvarstadammen. Enda er humøret på topp, og beina er friske!

Underveis prøvde jeg også ut et nytt ernæringsskjema, men som vanlig blir jeg for dårlig til å fokusere på matinntak underveis, og får i meg for lite ift. innstasen (snittpuls på 83%, med makspuls på 91%). Dette er den største utfordringen jeg har ved siden av riktig pacing i lange konkurranser, og er høyt på lista over ting som må forbedres fram mot Ironman Kalmar. Sykkelformen er fortsatt lovende, og med innkjøp av temposykkel skal det nok gå unna på flatene i Sverige! Noe positivt kom det jo tross alt ut av rittet, for både restitusjonstid og form er akseptabel, og det var en fin bekreftelse å vite at det jeg gjorde i restitusjonsperioden fungerte 🙂 Nå er det bare å spisse løpsbeina fram mot Birkebeinerløpet, som blir sesongpunktum for i år! Da kan endelig planleggingen fram mot IM Kalmar starte for fullt.

Race Report – Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon (AXTRI) 2012

August 18. 2012 it was finally time for my big goal this season – Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon! Ranked among the top 6 hardest triathlons on http://triathlon.competitor.com/2010/03/uncategorized/10-hardest-races-on-earth_7699, I knew I was preparing for a huge challenge all year. Being a traditional half-Ironman distance with1.9km swim, 94km bike and 21km run course it does not sound so bad, but adding over 4000 altitude meters into the mix and you get a race that is so much more of a challenge in every aspect than a traditional race.

Before the race: I set my goal’s for the AXTRI race late in 2011: Total time below 8h (which would earn me the red finisher t-shirt, only won by 9 last year), and a 4h bike split with swim below 40min. Arriving at Østerbø (which is a beautiful mountain village of cottages and a resort) two days before the race with my father as my trusted support, preparations where perfect: I took a short run on the course, drove through the bike leg (in a car obviously) and was actually feeling great. Accommodation at Østerbø is really recommended, as the finish line is right at your doorstep.

Weather forecasts were not the best, but that was not really worrying me at the time; I was trying to focus 100% on what I would do during the race; swim calm, and then eat, eat, eat 🙂

Swim + T1: Being new to triathlon (AXTRI being my second ever), I was seeded at the back of the swim field with a white swim cap. I was peering jealously at everyone with a red swim cap, and hoped I would have one of those next time. It was crowded on the sides, so I placed myself smack in the middle. When the start cannon fired I was running for life into the already churning waters. With 200 on the start being forced through a narrow gap in the rocks, there were som fighting, but surprisingly little. The first bouy was placed 200m from shore, and I was already feeling I had started to hard when I reached it. Even with a (for me) hard start, I was only somewhere in the middle of the pack. Trying to forget I was in a race, only focusing on stroke mechanisms, I slowly got to the transition having the feeling that several hours had crept by. The swim time was 34:40, over 5min better than my expectations and meaning I was nr. 73 overall out of the water. As usual I did not waste any time in the transitions, giving me the 4th best split in T1.

Bike + T2: After only 100m of flat, you go into the first climb on the bike. 13km with 8% average grade! Sticking to my race plan I avoided eating anything the first 20min, drinking only water to settle my stomach, and settle into the ride. I was steadily picking places, but watching my pace and keeping my effort in check. The overall race winner Olav Johannes Hovland passed me early in the climb, but I saw that his pace was to high and would likely have ruined my race if I tried to follow.

Full concentration in one of the tight corners on the first climb.

The climbs on AXTRI are quite social: You are allowed to ride side by side, and I talked to several of my team mates from Trondheim Triatlonklubb on the way up, wishing each other good luck for the rest of the day. After about 700 altitude meters I was catching up with the group behind the leaders. I used a long time to catch them, creeping in slowly checking my effort. Close to the top I was with my team mate Øystein Høgsand (who finished 4th overall), and we talked and rode side by side the last 300 altitude meters to the top, and formed a group with two other riders on the descent to Erdal. Max speed on this stretch was 87km/h on my computer 😀 On the top I felt really freash, but our small group rode past the drink statation, which later on proved to be a fatal mistake. After turning in Erdal on the 42k mark, there was a new climb of 15km to the top, with ascents close to 11%, but 8% average. I rode away from my group, but sticking to my race plan effort. Half way up the climb I faced problems for the first time: I was out of water and sports drink with still 700 atltitude meters to the drink station. I had only gels, and did not dare to eat them without water. I was slowly starting to feel drained, and I really needed energy. When I finally got to the top I was in 4th place overall, but I was paying the price for missing the drink station: 40mins without drink or food.  Trying to make up for it I started to push in gels and sportsdrink, ultimately starting to feel quite sick and nauseous. This gave way on the descent back to Aurland, and I reached T2 as nr. 5 overall, with a bike split of 4h2min. Spot on my target 🙂

Run leg and Finish: I was looking forward to the run leg; Exploring Aurlandsdalen, which is known as one of the most scenic 1 day hiking routes in Norway. With 1000 altitude meters I knew it would be a challenge (which proved right). First 6k of the run leg is flat, and I started in a good pace feeling some cramps in my calfs, but no problems yet. Then suddenly I hit it: The famous wall! I could barely walk, let alone run. When Øystein and his group went past me I was shocked at the pace they kept, with me moving almost backwards. I pushed in two packs of liquid gels with caffine, and some of the trance lifted.

Slow but steady going on the easier parts!

Being now able to run extremely slow on the flat bits (which were few) I made som progress, although only stumbling along on the up-hill sections (which were many). I hit a new wall about 5km later, but pushed through it with effort and determination, clinging to the hope that my good bike leg would be sufficient to see me below 8h. As my pace was so slow, I could enjoy the scenery; dramatic waterfalls, calm lakes, narrow paths overshadowed by the mountain side – this route really has everything! When the tourists cheering on us along the route started to feel sorry for me, I knew I was in a bad shape, but checking my watch gave me hope for the 8h barrier. With 2km left I saw Lars Ursin, one of the strong runners from Trondheim Triatlonklubb coming up from behind. With a desperate sprint I held him back until there were 400m left; We came to a gate, and I held it up for him wishing him good luck towards the finish. I knew he would have run past me anyway, so why not be a gentleman? 🙂 Finish time was 7h:48min51sek, giving me the red finisher shirt and 23nd place overall.

I made it, finally! I’ve never crossed a finish line so glad, but at the same time so tired before.

So why was I so disappointed? I reached my goal, but still I felt more disappointment than joy – I had not sticked to my race plan, and failed on the nutrition and hydration part. My run was 20min slower than the worst case run time I had set up before the race, and 30min slower than the likely run time of 2t40min. The feeling wore off during the evening, and spirits rose steadily as we discussed the race afterwards. Congratulations to my team mates Øystein Høgsand and Ann Kristin Lien who finished 4th and 3rd overall for men and women. Nothing less than impressive!!!:) And also congratulations to everyone else finishing this astonishing triathlon, and to the arrangement comitee in Bergen Triathlon Club (BTC) for making it all possible.

Pretty happy about getting the Red Shirt after all 😀

For race information, see http://axtri.no/Home.html and pictures from the race can be found at:

http://flamphotogallery.zenfolio.com/axtri. Here are the pictures of me, not looking particularly fresh close to the finish line 😉 http://flamphotogallery.zenfolio.com/p668132254

The mountain may have defeated me this time, but I will be back to claim it next time! 😀

Race Report: Trollveggen Triathlon 2012

I think triathlon, after all being an international sport rather than a national sport here in Norway (yet), demands race reports written in english 🙂

So, July 14. the day had come at last: My debut as a triathlete! And my God was I looking forward to this day! The praise I had heard for this route leading up to the competition was enormous: The arrangement was supposed to be tip top, the sea crystal clear (but cold), and the scenery breathtaking with steep and winding mountain roads up Trollstigen and a grueling climb on the run/walk part up to the finish at Trollveggen. They where right in every aspect of this description. Trollveggen Triathlon is a custom distance triathlon, with 1200m swim, 34km bike and 5.7km run. But don’t be fooled: 1500 altitude meters makes this a challenge, despite the short distance.

Before the race: After enjoying a good nights sleep (except for the fire alarm going off on the school we were sleeping at about 12AM), the anticipation and excitement levels where running high as me and the others from Trondheim Triatlonklubb were biking down to the start line. After lining up all the T1 gear and sending away the T2-box to the top of the mountain T2 zone, I felt the nervousness coming when pulling on the wet-suit: I had really no idea what was in store for me this day. Despite a felling of uncertainty, I was also feeling confident that if I stuck to my race plan, avoiding any stunts on the swim and focusing on technique, I would be fine once the bike leg started. The swim warm up was basically a swim cool down: 13 degrees celsius! That is extremely cold, even with a wetsuit. But the cool water cleared my mind (although taking away my breath); I felt ready to start!

Swim leg and T1: I positioned myself somewhere at the back on the right side of the start field. I had really no idea on how my at best average swimming skills would stack up in this field. BANG! suddenly we where off in a sea of arms and legs kicking in all directions. I kept my focus, avoiding rushing the start, and got around the first buoy after 100m quite well. Because of the cold temperature the swimming was reduced from 1200m to 800m, in 2x400m laps. I was struggeling to keep my face in the water, and saw a lot of other swimmers having the same problem. After about 200m I settled into my swim, and focused on techinque only. Climbing the field steadily, I was somewhere in the middle of the back after the first lap, and got out of the water as nr. 29 of the about 120 competitors on the start line. I was really pleased, and felt extremely awake as I ran into T1. I could see some of my team mates there, the strong swimmers like Cathrine and Morten. The best swimmer from our club and the fastest overall, Magnus Bru, had already left T1 several minutes ago. T1 was fast and efficient, providing an excellent start to the race.

Picture from the swim start (for more pictures see www.facebook.com/pages/Trollveggen-Triathlon-2011/)

Bike Leg and T2: With my trusted Cervelo S5 bike, I was soon powering up the field steadily picking places. I said hello to Cathrine as I cycled past, knowing that she would be in the race for one of the top spots in the female competition today. At the turning point I was around 15th place, and was getting help from Matz to keep the pace on the flats (he was riding with aerobars, which seemed to be quite smart on the flat bits). I was trying to eat, but kept loosing my food out of my tri-suit: Not something to be recommended if you want to go the distance 🙂 Suddenly it started to climb, and I saw the 9km left to T2 sign, and I knew that 750 altitude meters was ahead of me. My legs felt really fresh, and I kept a stady pace continuing to move up the field. Before we started on the Alpe d’Huez part of the climb with tight twisting corners, I looked up and almost fell of the bike: The fog had lifted so you could see every part of the winding road until it dissapeared into the fog again 1km before the top. I could see Henrik Oftedal in the lead several bends before me, and knew that there was work to do.

This is the famous Trollstigen, the picture is taken from the platou where T2 was. What a finish to a spectacular cycling leg!

I kept up an even pace, but could see no more cyclists in front of me. There where a lot of people cheering in some of the corners, which was motiviating. When I got to T2 I was notified that I was in 4.th place! I changed quickly, grabbed some food and started on the climb towards the top.

This is me in one of the Tour-de France like corners. I was really loving it!

Run (walk) leg: The first part of the 5.7km run course is quite flat but with some rocks and some bogs. I settled into a steady pace, not really knowing the challanges that lay ahead. I reached the first steep and rocky climb, and suddenly I felt a new type of pain: My lower back kept giving in, forcing me to crawl up the hill like an animal! I could do nothing about it, and it frustrated me so much I was actually screaming out in frustration and pain a couple of times.  I talked to some of my team mates after the race, and they described this as a normal condition in this race. Maybe som more abs and back strenght training can cure it? After the first steep part I could stretch out a bit on a really rocky path, and also there was some soft snow to run on.

The signs indicating the kilomerts krept by in snale pace: was I even going forwards? I kept imagining hoards of people catching me from behind, but no one came. The tourists along the route was cheering me on, and I tried to be brave. Still I could see no competitor in front of me, but was told that he was not far ahead and just as tired and bent as I where. I kept pushing forwards, and as I saw the 1km left sign, I could do a bit of running on a nice flat stretch of snow. Gritting my teeth I managed a final sprint up to the finish, 750 altitude meters above T2. My legs gave out on the finish line, but a cold Cola and some coffee quickly cured that. And still better: I managed to keep the 4th place on the run, and could not have been happier with my triathlon debut! I stayed at the top for a bit cheering on my competitors and club mates running in to strong overall results.

Piercing the fog. This is from the steepest (and of course) most rocky section of the climb. The band keeps you on track!

Things are not feeling fast when you are going 4×4 🙂

To sum up, this was a really happy ending to my triathlon debut! A big thanks to Richard Merlid and his family who are the creators and organizers behind Trollveggen Triathlon, and of course all the volunteers also. You are all doing a fantastic job! If you want to know more about the race, visit http://trollveggen-triathlon.com/.

Have I signed up for next year? OF COURSE!! 🙂

Starten på noe nytt

Ironman – ordet som beskriver det ultimate innen ultra-utholdenhetsidrett. En konkurranse bestående av 3.86km svømming, 180,1km sykkel, og 42,195km løping. En konkurranse som krever ferdighet i tre ulike sporter, ekstrem utholdenhet, disiplin og vilje til gjennomføring og planlegging.

For ett og et halvt år siden var dette en konkurranseform jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle begi meg ut på. Jeg var fornøyd med å sykle birken hvert år, løpe noen halvmaraton og terrengløp, og gå litt på ski om vinteren. Så skjedde selvfølgelig det uunngåelige (heldigvis); Jeg ble invitert med på duathlon med den lokale triatlonklubben i Trondheim. Selv om dette ikke innebærer svømming ble jeg fascinert av at noen der skulle være med på Ironman Nice det året, og av historier om andre fantastiske triatlon de hadde vært med på før. Disse historiene fikk arrangementene til å høres ut som så mye mer enn bare konkurranser, at man kan trygt si jeg ble nysgjerrig og inspirert. Like etter var påmeldingen til nybegynnerkurs i svømming et faktum, medlemsskap i Trondheim Triatlonklubb var i boks, og starten på en ny retning innen trening for min del var begynt.

Nå er det slutten på min første sesong som triatlet, og samtidig starten på en helt ny utfordring: Det blir påmelding til Ironman Kalmar til neste år! Jeg gleder meg enormt, og har stor tro på at neste sesong blir den mest lærerike (og forhåpentligvis mest fremgangsrike) jeg har hatt noen gang.

I denne bloggen har jeg lyst til å dele noen av mine erfaringer som nybegynner i triatlon, hvordan min første sesong som triatlet fortonet seg,  og hvordan jeg har tenkt å angripe den store utfordringen det er å fullføre en Ironman med stil. Målet er ikke å legge ut om hvor mye jeg trener, men snarere hvordan filosofien bak treningen er; strukturering , periodisering, mål med periodene etc. Det hjelper ikke å trene masse timer hvis det ikke er en tanke bak 🙂