Hu og Hei – Høstens flotteste eventyr!!

Som nevnt i tidligere innlegg har jeg sett meg ut én utfordring som hovedmål for inspirasjon til høsttreningen, nemlig orienteringsløpet Hu og Hei. Dette er et tradisjonelt løp arrangert av NTNUI, og er kjent for kalde og ikke minst våte forhold på høstyre trøndermyrer. Forrige helgs orientering endte i fiasko, men både formen og selvtillitten økte i løpet av uken og jeg bestemte meg et par dager før for at det garantert ble start i Hu og Hei. Forberedelse har kanskje ikke vært de beste, med litt forkjølelse og dertil korte treningsøkter de siste to ukene. Jeg hadde heller ikke gjort den vanlige innsatsen på kostholdssiden, hvor jeg vanligvis spiser litt mer karbohydrater i dagene før et såpass langt løp.

Løpsdagen:

Dagen started på best mulig måte: Sol og tilnærmet skyfri himmel begynte å tegne konturene av en flott dag i Bymarka. Det var riktignok en litt sur vind, men jeg regnet med at med en gang startskudded gikk så ville den være glemt.  Et annet aspekt som er interessant med Hu og Hei er den såkalte Gjertsenfaktoren. Denne sier litt om hvor hardt løpet er i forhold til et refereanseløp som gikk for mange år tilbake, og som visstnok bare 20% klarte å fullføre. Det løpet fikk Gjertsenfaktoren 1, og lørdagens løp hadde en faktor på hele 0.92. Med andre ord, et ganske hardt løp.  Taktikken var jeg litt mer usikker på: Skulle jeg løpe utelukkende på sti, prøve å henge på noen som faktisk kunne orientere eller prøve å gjøre løpet selv? Heldigvis traff jeg Lars Langdal fra triatlonklubben ved start. Han er en dreven orienterer, og jeg spurte om jeg kunne løpe sammen med han. Dermed ble fasiten at når starten gikk, løp Lars først og jeg etter.

Allerede på vei mot først post skjønte jeg at Lars satset på en mer aggressiv taktikk enn jeg ville gjort skulle jeg løpe alene. Det var om å gjøre å komme seg vekk fra stien, og ut i skogen! Etter en fin runde kom vi til post 1 etter drøyt 30min, og post 2 var ikke langt unna. Siden man først får vite hvor neste post er når man finner posten før, fikk vi litt bakoversveis når vi så hvor langt det var fra post 2 til post 3. Så og si hele bymarka på langs. Det ble et stri klatring opp til Elgsethytta, hvor det var 4x4modus oppover den bratte lia. Deretter var det om å gjøre å nyte solskinnet i det som fortonet seg som et sikkelig myrdrag fra Elgsethytta og ned til post 3. Kartutsnittet under viser hvordan postene var fordelt utover kartet.

Ferden til post 4 og 5 gikk veldig greit, og vi var inne til runding etter første runde på 3t15min. Den første runden skal være ca. 18km, og i følge min GPS hadde vi løpt ca. 23.5. Det må være godkjent! Etter litt bunkring av energi med banan og loff med honning var det ut på neste runde. Endelig var det litt nedoverbakke igjen, og beina føltes bra. Som så ofte før begynner kroppen å skrante litt etter ca. 4t, selv om jeg hadde spiste mange Winforce gels og MASSE påskesjokolde som ble servert på hver post, og den kjente følelsen av tom tank begynte å bre seg.

Dermed begynte selvfølgelig problemene å komme på løpende bånd. Fra post 8-9 (2-3 på 2. runde) var det mye motbakke, myr og generelt veldig ulendt terreng. Jeg og Lars hadde fått selskap av en del andre folk, og sammen dro vi på innover på sørsiden av Storheia. Problemet var at jeg begynte å bli skikkelig tom, og det gjorde vondt bare å flytte beina og holde kroppen i gang. Et høydepunkt i denne delen av løpet var når en Tiur plutselig fløy opp, og én i gruppa utbrøt: «Oi, her er det ingen som har løpt før».  Så sliten som jeg var ble det selvfølgelig for mye å se på kartet samtidig som jeg løp (noe jeg faktisk hadde gjort hele veien fram til da i løpet), og når jeg tilslutt fant meg selv helt alene på en diger myr jeg ikke visste hvor var, begynte gode råd og bli dyre. Etter å ha roet det ned et par minutter, puttet innpå flere gels og tømt drikketanken kom heldigvis kreftene tilbake. I mitt desperate forsøk på å orientere meg løp jeg rundt i sirkel og tittet på kartet, terrenget, kartet, terrenget osv. uten å få så mye ut av det. Hadde jeg ikke vært så sliten og kald burde det vært åpenlyst at jeg sto og tittet på Storheia, men jeg kjente meg ikke igjen og trodde det kanskje var et sted nedenfor Bosbergheia. Her rotet jeg rundt i ca. 15min, før jeg begynte å bli så kald at jeg bare måtte stikke ut kursen og løpe!

Etterhvert fant jeg en liten sti, og heldigvis et par stykker som kunne peke på kartet hvor jeg var. Heng deg på sa de, og med nye krefter løp jeg sammen med disse inn til mål. Det ble fort god stemning når jeg fant tilbake til folk, og det var faktisk hyggelig å være ute å løpe selv etter 6t på tur. Vi tok den safe grusveien fra Elgsethytta til Skistua etter siste post, og holdt faktisk 4.40 fart på flatene. Det synes jeg var bra 🙂 Under er kartet fra GPSen, med inntegnede luftlinjer ift. hvor postene var lokalisert.

Den store runden ved Storheia mellom post 8 og 9 kom som følge av mitt «lost» øyeblikk. Der gikk det nok noe minutter!

Sluttiden i følge klokken ble 6t17min, men siden tiden regnes fra starten for de beste går 15min før, ble den offisielle sluttiden 6t32min. Distansen skulle være 29.8km i luftlinje, mens min GPS viste 40.5km. Litt usikkerhet blir det med så mye skog og daler, men langt var det ihvertfall! Hu og Hei levde virkelig opp til navnet som høstens tøffeste eventyr, og med det perfekte været det på lørdag var det også høstens flotteste eventyr. En stor takk til Lars for flott og heftig orientering underveis! Håper jeg kan bidra mer på orienteringsfronten til neste år :).

Reklame

Birkebeinerløpet 2012 – Sesongavslutning

Oppladning til løpet:

Jeg har egentlig sett fram mot årets Birkebeinerløp siden jeg meldte meg på for fire uker siden. Med en ny og spennende løype, som inneholder adskillig flere høydemeter i form av oppoverbakke enn de tidligere traseéne som er benyttet, burde løypa passe meg veldig bra. Den siste tiden har imidlertid vært preget av noe sykdom i form av tette bihuler, generell slapphet, forkjølelse og masse jobbing – noe som ikke er helt ideelt med tanke på oppladningen.

Siden usikkerheten rundt formen har vært såpass stor løp jeg Klæbusekseren som et «delta eller ikke delta»-løp på tirsdag, et flott løp på 6km med innslag av noe terreng underveis. Toppform var riktignok ikke tilstede i dette løpet, men det fungerte bra kroppslig, og det var bra fart. Hadde jeg ikke misset en løypemarkering og løpt feil 1km før mål, hadde det blitt en ganske klar seier. Dermed ble det tur fra Trondheim til Toten i flott høstvær på Torsdag.

Det er fint på Venabygdsfjellet 🙂

Løpsdagen:

Det var med litt blandede følelser jeg stilte til start i dag. I går hadde jeg hatt litt vondt i hodet, og generelt følt meg litt slappere enn vanlig så tett på en konkurranse. Men i dag tidlig kjentes det bedre ut, og oppvarmingen gikk ganske greit. Jeg synes kanskje pulsen var litt høyere enn normalt, men det kunne jo være nervene som spilte meg et puss 🙂 Jeg skulle starte i pulje 1, noe som skulle sikre en jevn fart fra start til mål. Når vi gikk inn i startbåsen stilte jeg meg opp langt framme i feltet, slik at jeg ikke trenger å løpe forbi eller havne for langt bak i feltet etter start.

God start på løpet. Her er jeg på 8-9 plass rett etter start. (Med lange, hvite sokker og røde sko.)

Jeg prøvde å holde igjen når de bratte bakkene kom etter start, og det gikk nokså greit. Jeg presset aldri på noe, og prøvde å justere farten etter følelsen i beina og kroppen generelt. Problemet var at kroppen begynte å sende dårlige signaler etter bare 2-3km.  Følelsen av kraftløshet begynte å melde seg, og pulsen var rett og slett alt for høy, selv om det ikke gikk fort fremover, og neimen om den skulle ned heller!  Vanligvis har jeg veldig god teknikk i løping nedover, men i dag var beina slappe og uvillige til å holde farten der også. Første gang jeg vurderte å bryte var etter 8km, men jeg tenkte at det kan jo løsne etterhvert, og fortsatte til tross for en psyke som for lengst lengtet etter å finne på noe helt annet. Det var rett og slett ikke noe morsomt å løpe! Etter 12km begynte det heldigvis å gå litt fortere, og jeg klarte etterhvert å henge meg på en gruppe folk etter å ha blitt løpt forbi av noe som føltes som hele feltet fra 3-12km. I det slake terrenget klarte jeg å holde 4min/km fra 12-20km, men her burde det enkelt vært mulig å løpe MYE fortere! Problemet var generelt at i hver minste kneik av motbakke var beina som gelé, og det kjentes helt merkelig ut. Et lite tilbakeslag de siste 1.5km gjorde at en tid under 1:30 (som etterhvert ble et mål for å holde beina igang) glapp, og jeg kom i mål på 1:30:22.

Helt ensom på vei inn mot mål

Konklusjonen er at det kanskje hadde vært bedre å ikke stille til start, for selvtilliten rundt løping har ikke vært god i år, og den ble ikke noe bedre nå. Men på en annen side er det greit å kjenne litt på det på en dårlig dag, når kroppen har bestemt seg for å ikke spille på lag, og det må jobbes hardt for å holde motet og tempoet oppe. Det var rett og slett et løp på psyken fra start til mål, og det er egentlig den mest slitsomme typen løp. Det ble aldri til at jeg gikk på noen smell underveis, det gikk stabilt smått hele veien. Resultatet ble en 58-plass i klassen, noe som er litt dårligere enn 4-plassen jeg fikk for 5 år siden. Nivået er nok høyere i dag, og eliteklassen teller også på listene. Noen som hadde en bedre dag var min klubbkamerat i Eina, Øyvind Hasli, som løp inn til 1:24. Dette tipper jeg han er godt fornøyd med, så det er bare å gratulere 🙂 Jeg må nok belage meg på å stille opp igjen til neste år, for dette var virkelig en flott løype, som hadde fortjent en mye bedre tid!

Resten av sesongen

Løpet ble ikke det verdige sesongpunktumet jeg hadde håpet på, i en sesong som tross alt har inneholdt flere gode konkurranser fra min side. Når blir det mer for moro skyld utover, men jeg håper det blir tid til noen konkurranser også 😀 Det er jo tross alt det som er moro, når det kommer til stykket!

Takk til min samboer Marte for fine bilder og støtte underveis 🙂

Birkebeinerrittet 2012 – Fra «zero to hero» på én uke

At årets utgave av Birkebeinerrittet skulle bli en utfordring uteom det vanlige visste jeg allerede når jeg meldte meg på i fjor – det beinharde triatlonet Aurlandsfjellet Extreme Triathlon (AXTRI – se egen race report) helgen før regnet jeg med ville gi en kjempeutfordring restitusjonsmessig. Og sånn var det i aller høyeste grad! Hvordan gå fra kraftløs «zero» til en fit for fight «birken-hero» på én uke? Utfordringen måtte selvfølgelig tas på strak arm.

Uken før rittet: For å gjøre en lang historie kort: Jeg var såpass sliten etter å ha tømt alle lagrene på AXTRI, at jeg følte meg småsjuk de første dagene etterpå. Klokt nok hadde jeg tatt ut ferie, og brukte tiden til å sove masse, trene uhyre forsiktig (med unntak av en skikkelig hardøkt på onsdagen for å blåse ut litt slaggstoffer fra beina), og spise variert. Endringen fra å såvidt klare å sykle 30min på flatmark på søndagen til å holde følge med sterke ryttere på onsdagens intervall gav meg et visst håp, men beina var fortsatt veldig tunge.

Birken : Etter to rolige turer på 1t torsdag og fredag følte jeg at jeg hadde gjort det jeg kunne, det fikk bære eller briste. Jeg følte meg overraskende rolig når jeg våknet 03:15 lørdag morgen, en følelse som ble forsterket når det nærmet seg start: Jeg var så rolig at jeg ikke engang måtte på do før start! Dette var et så klart brudd på alle tidligere ritualer, at jeg nesten lurte på om noe var galt. Jeg måtte til og med innom toalettet to ganger før start for å prøve, men gikk ut uten «suksess» begge gangene. Likevel føltes spenningen i kroppen riktig ut, og når startskuddet gikk 07:15 fant jeg fort roen i feltet. Hardkjøret mot Skramstad begynte etter ca. 6km, men jeg var godt posisjonert langt framme i feltet. Den beste åpningen til Skramstad noensinne i følge klokken, det gikk fort men jeg hang greit med. Etter første terrengparti hadde jeg en downperiode, og slet litt, men det løsnet til gangs etter Bringbusæter hvor jeg ble veldig aktiv i feltet og synes alltid at det gikk for sakte når det var andre som dro. Selvfølgelig skulle jeg få svi for dette senere, men jeg var i persmodus, og ingenting skulle stoppe meg fra å toge inn i Lillehammer i front av feltet!

Ved Kvarstad var jeg fortsatt veldig kvikk, i inngangen til rosinbakken var jeg i kjempeform, på toppen av rosinbakken var sprekken et faktum. Jeg prøvde alt jeg kunne å henge på en liten gruppe sterke ryttere som prøvde å sprenge feltet, men når pulsen bikket 91% sa det stopp. Mot Storåsen ble jeg passert av gruppe etter gruppe uten å makte å henge på særlig lenge. Heldigvis fikk jeg besøk av en kollega etterhvert som jeg tidligere hadde passert i Rosinbakken, og vi kjørte sammen inn. Vi tapte mye på slutten siden vi var slitne, og rytterne som tok oss igjen holdt ikke det tempoet som vanligvis holdes på slutten når formen er god. Jeg lå i front så mye jeg orket og tømte beina fullstendig inn mot mål. Sluttiden 3:04:15 og 12-plass i M25 klassen før eliten kom i mål er ikke helt håpløst, men det var virkelig perseføre i dag og det var kjedelig å se at de som var i den gruppen jeg lå i når hardkjøret i Ronsinbakken startet kjørte på 3 blank.

Vinker til fotografen på Kvarstadammen. Enda er humøret på topp, og beina er friske!

Underveis prøvde jeg også ut et nytt ernæringsskjema, men som vanlig blir jeg for dårlig til å fokusere på matinntak underveis, og får i meg for lite ift. innstasen (snittpuls på 83%, med makspuls på 91%). Dette er den største utfordringen jeg har ved siden av riktig pacing i lange konkurranser, og er høyt på lista over ting som må forbedres fram mot Ironman Kalmar. Sykkelformen er fortsatt lovende, og med innkjøp av temposykkel skal det nok gå unna på flatene i Sverige! Noe positivt kom det jo tross alt ut av rittet, for både restitusjonstid og form er akseptabel, og det var en fin bekreftelse å vite at det jeg gjorde i restitusjonsperioden fungerte 🙂 Nå er det bare å spisse løpsbeina fram mot Birkebeinerløpet, som blir sesongpunktum for i år! Da kan endelig planleggingen fram mot IM Kalmar starte for fullt.

Race Report – Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon (AXTRI) 2012

August 18. 2012 it was finally time for my big goal this season – Aurlandsfjellet Xtreme Triathlon! Ranked among the top 6 hardest triathlons on http://triathlon.competitor.com/2010/03/uncategorized/10-hardest-races-on-earth_7699, I knew I was preparing for a huge challenge all year. Being a traditional half-Ironman distance with1.9km swim, 94km bike and 21km run course it does not sound so bad, but adding over 4000 altitude meters into the mix and you get a race that is so much more of a challenge in every aspect than a traditional race.

Before the race: I set my goal’s for the AXTRI race late in 2011: Total time below 8h (which would earn me the red finisher t-shirt, only won by 9 last year), and a 4h bike split with swim below 40min. Arriving at Østerbø (which is a beautiful mountain village of cottages and a resort) two days before the race with my father as my trusted support, preparations where perfect: I took a short run on the course, drove through the bike leg (in a car obviously) and was actually feeling great. Accommodation at Østerbø is really recommended, as the finish line is right at your doorstep.

Weather forecasts were not the best, but that was not really worrying me at the time; I was trying to focus 100% on what I would do during the race; swim calm, and then eat, eat, eat 🙂

Swim + T1: Being new to triathlon (AXTRI being my second ever), I was seeded at the back of the swim field with a white swim cap. I was peering jealously at everyone with a red swim cap, and hoped I would have one of those next time. It was crowded on the sides, so I placed myself smack in the middle. When the start cannon fired I was running for life into the already churning waters. With 200 on the start being forced through a narrow gap in the rocks, there were som fighting, but surprisingly little. The first bouy was placed 200m from shore, and I was already feeling I had started to hard when I reached it. Even with a (for me) hard start, I was only somewhere in the middle of the pack. Trying to forget I was in a race, only focusing on stroke mechanisms, I slowly got to the transition having the feeling that several hours had crept by. The swim time was 34:40, over 5min better than my expectations and meaning I was nr. 73 overall out of the water. As usual I did not waste any time in the transitions, giving me the 4th best split in T1.

Bike + T2: After only 100m of flat, you go into the first climb on the bike. 13km with 8% average grade! Sticking to my race plan I avoided eating anything the first 20min, drinking only water to settle my stomach, and settle into the ride. I was steadily picking places, but watching my pace and keeping my effort in check. The overall race winner Olav Johannes Hovland passed me early in the climb, but I saw that his pace was to high and would likely have ruined my race if I tried to follow.

Full concentration in one of the tight corners on the first climb.

The climbs on AXTRI are quite social: You are allowed to ride side by side, and I talked to several of my team mates from Trondheim Triatlonklubb on the way up, wishing each other good luck for the rest of the day. After about 700 altitude meters I was catching up with the group behind the leaders. I used a long time to catch them, creeping in slowly checking my effort. Close to the top I was with my team mate Øystein Høgsand (who finished 4th overall), and we talked and rode side by side the last 300 altitude meters to the top, and formed a group with two other riders on the descent to Erdal. Max speed on this stretch was 87km/h on my computer 😀 On the top I felt really freash, but our small group rode past the drink statation, which later on proved to be a fatal mistake. After turning in Erdal on the 42k mark, there was a new climb of 15km to the top, with ascents close to 11%, but 8% average. I rode away from my group, but sticking to my race plan effort. Half way up the climb I faced problems for the first time: I was out of water and sports drink with still 700 atltitude meters to the drink station. I had only gels, and did not dare to eat them without water. I was slowly starting to feel drained, and I really needed energy. When I finally got to the top I was in 4th place overall, but I was paying the price for missing the drink station: 40mins without drink or food.  Trying to make up for it I started to push in gels and sportsdrink, ultimately starting to feel quite sick and nauseous. This gave way on the descent back to Aurland, and I reached T2 as nr. 5 overall, with a bike split of 4h2min. Spot on my target 🙂

Run leg and Finish: I was looking forward to the run leg; Exploring Aurlandsdalen, which is known as one of the most scenic 1 day hiking routes in Norway. With 1000 altitude meters I knew it would be a challenge (which proved right). First 6k of the run leg is flat, and I started in a good pace feeling some cramps in my calfs, but no problems yet. Then suddenly I hit it: The famous wall! I could barely walk, let alone run. When Øystein and his group went past me I was shocked at the pace they kept, with me moving almost backwards. I pushed in two packs of liquid gels with caffine, and some of the trance lifted.

Slow but steady going on the easier parts!

Being now able to run extremely slow on the flat bits (which were few) I made som progress, although only stumbling along on the up-hill sections (which were many). I hit a new wall about 5km later, but pushed through it with effort and determination, clinging to the hope that my good bike leg would be sufficient to see me below 8h. As my pace was so slow, I could enjoy the scenery; dramatic waterfalls, calm lakes, narrow paths overshadowed by the mountain side – this route really has everything! When the tourists cheering on us along the route started to feel sorry for me, I knew I was in a bad shape, but checking my watch gave me hope for the 8h barrier. With 2km left I saw Lars Ursin, one of the strong runners from Trondheim Triatlonklubb coming up from behind. With a desperate sprint I held him back until there were 400m left; We came to a gate, and I held it up for him wishing him good luck towards the finish. I knew he would have run past me anyway, so why not be a gentleman? 🙂 Finish time was 7h:48min51sek, giving me the red finisher shirt and 23nd place overall.

I made it, finally! I’ve never crossed a finish line so glad, but at the same time so tired before.

So why was I so disappointed? I reached my goal, but still I felt more disappointment than joy – I had not sticked to my race plan, and failed on the nutrition and hydration part. My run was 20min slower than the worst case run time I had set up before the race, and 30min slower than the likely run time of 2t40min. The feeling wore off during the evening, and spirits rose steadily as we discussed the race afterwards. Congratulations to my team mates Øystein Høgsand and Ann Kristin Lien who finished 4th and 3rd overall for men and women. Nothing less than impressive!!!:) And also congratulations to everyone else finishing this astonishing triathlon, and to the arrangement comitee in Bergen Triathlon Club (BTC) for making it all possible.

Pretty happy about getting the Red Shirt after all 😀

For race information, see http://axtri.no/Home.html and pictures from the race can be found at:

http://flamphotogallery.zenfolio.com/axtri. Here are the pictures of me, not looking particularly fresh close to the finish line 😉 http://flamphotogallery.zenfolio.com/p668132254

The mountain may have defeated me this time, but I will be back to claim it next time! 😀

Race Report: Trollveggen Triathlon 2012

I think triathlon, after all being an international sport rather than a national sport here in Norway (yet), demands race reports written in english 🙂

So, July 14. the day had come at last: My debut as a triathlete! And my God was I looking forward to this day! The praise I had heard for this route leading up to the competition was enormous: The arrangement was supposed to be tip top, the sea crystal clear (but cold), and the scenery breathtaking with steep and winding mountain roads up Trollstigen and a grueling climb on the run/walk part up to the finish at Trollveggen. They where right in every aspect of this description. Trollveggen Triathlon is a custom distance triathlon, with 1200m swim, 34km bike and 5.7km run. But don’t be fooled: 1500 altitude meters makes this a challenge, despite the short distance.

Before the race: After enjoying a good nights sleep (except for the fire alarm going off on the school we were sleeping at about 12AM), the anticipation and excitement levels where running high as me and the others from Trondheim Triatlonklubb were biking down to the start line. After lining up all the T1 gear and sending away the T2-box to the top of the mountain T2 zone, I felt the nervousness coming when pulling on the wet-suit: I had really no idea what was in store for me this day. Despite a felling of uncertainty, I was also feeling confident that if I stuck to my race plan, avoiding any stunts on the swim and focusing on technique, I would be fine once the bike leg started. The swim warm up was basically a swim cool down: 13 degrees celsius! That is extremely cold, even with a wetsuit. But the cool water cleared my mind (although taking away my breath); I felt ready to start!

Swim leg and T1: I positioned myself somewhere at the back on the right side of the start field. I had really no idea on how my at best average swimming skills would stack up in this field. BANG! suddenly we where off in a sea of arms and legs kicking in all directions. I kept my focus, avoiding rushing the start, and got around the first buoy after 100m quite well. Because of the cold temperature the swimming was reduced from 1200m to 800m, in 2x400m laps. I was struggeling to keep my face in the water, and saw a lot of other swimmers having the same problem. After about 200m I settled into my swim, and focused on techinque only. Climbing the field steadily, I was somewhere in the middle of the back after the first lap, and got out of the water as nr. 29 of the about 120 competitors on the start line. I was really pleased, and felt extremely awake as I ran into T1. I could see some of my team mates there, the strong swimmers like Cathrine and Morten. The best swimmer from our club and the fastest overall, Magnus Bru, had already left T1 several minutes ago. T1 was fast and efficient, providing an excellent start to the race.

Picture from the swim start (for more pictures see www.facebook.com/pages/Trollveggen-Triathlon-2011/)

Bike Leg and T2: With my trusted Cervelo S5 bike, I was soon powering up the field steadily picking places. I said hello to Cathrine as I cycled past, knowing that she would be in the race for one of the top spots in the female competition today. At the turning point I was around 15th place, and was getting help from Matz to keep the pace on the flats (he was riding with aerobars, which seemed to be quite smart on the flat bits). I was trying to eat, but kept loosing my food out of my tri-suit: Not something to be recommended if you want to go the distance 🙂 Suddenly it started to climb, and I saw the 9km left to T2 sign, and I knew that 750 altitude meters was ahead of me. My legs felt really fresh, and I kept a stady pace continuing to move up the field. Before we started on the Alpe d’Huez part of the climb with tight twisting corners, I looked up and almost fell of the bike: The fog had lifted so you could see every part of the winding road until it dissapeared into the fog again 1km before the top. I could see Henrik Oftedal in the lead several bends before me, and knew that there was work to do.

This is the famous Trollstigen, the picture is taken from the platou where T2 was. What a finish to a spectacular cycling leg!

I kept up an even pace, but could see no more cyclists in front of me. There where a lot of people cheering in some of the corners, which was motiviating. When I got to T2 I was notified that I was in 4.th place! I changed quickly, grabbed some food and started on the climb towards the top.

This is me in one of the Tour-de France like corners. I was really loving it!

Run (walk) leg: The first part of the 5.7km run course is quite flat but with some rocks and some bogs. I settled into a steady pace, not really knowing the challanges that lay ahead. I reached the first steep and rocky climb, and suddenly I felt a new type of pain: My lower back kept giving in, forcing me to crawl up the hill like an animal! I could do nothing about it, and it frustrated me so much I was actually screaming out in frustration and pain a couple of times.  I talked to some of my team mates after the race, and they described this as a normal condition in this race. Maybe som more abs and back strenght training can cure it? After the first steep part I could stretch out a bit on a really rocky path, and also there was some soft snow to run on.

The signs indicating the kilomerts krept by in snale pace: was I even going forwards? I kept imagining hoards of people catching me from behind, but no one came. The tourists along the route was cheering me on, and I tried to be brave. Still I could see no competitor in front of me, but was told that he was not far ahead and just as tired and bent as I where. I kept pushing forwards, and as I saw the 1km left sign, I could do a bit of running on a nice flat stretch of snow. Gritting my teeth I managed a final sprint up to the finish, 750 altitude meters above T2. My legs gave out on the finish line, but a cold Cola and some coffee quickly cured that. And still better: I managed to keep the 4th place on the run, and could not have been happier with my triathlon debut! I stayed at the top for a bit cheering on my competitors and club mates running in to strong overall results.

Piercing the fog. This is from the steepest (and of course) most rocky section of the climb. The band keeps you on track!

Things are not feeling fast when you are going 4×4 🙂

To sum up, this was a really happy ending to my triathlon debut! A big thanks to Richard Merlid and his family who are the creators and organizers behind Trollveggen Triathlon, and of course all the volunteers also. You are all doing a fantastic job! If you want to know more about the race, visit http://trollveggen-triathlon.com/.

Have I signed up for next year? OF COURSE!! 🙂