Rune gjør ting han ikke kan – Orientering

Et av mine store mål denne høsten er å delta på Hu og Hei til neste helg. Dette er et orienteringsløp med en lengde på 30km i luftlinje hvis man velger den lengste løypa, og er vel viden kjent som en av de største høstutfordringene i Trondheimsområdet. Som en opptakt til denne måtte jeg prøve meg på et vanlig orienteringsløp, og valget falt på et bedriftsorienteringsløp på Lian i perfekt høstvær; rett og slett en nydelig ramme for en løpetur i skogen. Jeg følte meg litt slapp når jeg våknet i dag, men tenkte at det sikkert går greit, da målet uansett er å finne frem snarere enn å løpe fort. Det skulle vise seg å bli ganske lite av begge deler etterhvert.

Første reality check kom ved påmelding. Der fikk jeg utdelt et lite kort med masse kråketær, som jeg fikk fastslått var en beskrivelse av hvor selve posten var lokalisert innenfor avmerkingen på kartet etter å ha snakket med noen litt mer erfarne orienterere. Det var ikke så mange ulike tegn, så selvtilliten var på vei opp på vei mot start. Den sank umiddelbart ned i støvlene når jeg fikk utdelt kartet, som fremsto som et alt for detaljert bilde av terrenget i forhold til turkartene i 1:25000 målestokk jeg er vant til. Dette kartet var i 1:10000, og etter å ha krysset første elv (som jeg heldigvis kjente igjen 🙂 ) var det mer eller mindre bingo å finne ut hva som er myr, myr med skog, bare skog, myr med gress osv. osv. For å vise litt hvor dårlig jeg faktisk var til å lese kartet har jeg lagt ved et utsnitt med noen markeringer på.

Punktene markert med svarte sirkler, nummerert fra 1-3, var nøkkelpunkter for mitt løp. Selv om post 1 lå rett nord for start, løp jeg litt til venstre (mest fordi jeg ikke hadde peiling på hva de gule og hvite fargene skulle si meg ift. terrenget jeg løp i, som etter mitt syn var våt myr alt sammen), så endte jeg opp på markert punkt 1. Her burde det vært lett å orientere seg tilbake fra, men jeg trodde at jeg var på stien markert rett over post 1 i stedet, og lette rundt i traktene hvor jeg trodde post 1 befant seg  i 10-15min uten å finne noen verdens ting. Etterhvert kom jeg med ned igjen på veien og løp mot svart punkt 2. Jeg visst jo selvfølgelig ikke at den gule streken var veien, ellers hadde jeg selvfølgelig hentet meg inn mye før. Her hadde jeg bestemt meg for at nok var nok, og ville holde meg på sti tilbake til start. Ved punkt 3 skjønte jeg hvor jeg var, siden en annen løper krysset veien og jeg skjønte raskt hvor han skulle. Sannsynligvis kunne jeg løpt tilbake og forsøkt igjen, men med litt skranten form og sviktende motivasjon fikk nok være nok for i dag.

Selv om det ikke gikk så bra var det absolutt nyttig lærdom, og jeg fikk en veldig respekt for hvor vanskelig det er å orientere, og ikke minst å løpe og orientere samtidig. Jeg småløp litt, men gikk mesteparten. Selvfølgelig mest fordi jeg prøvde å finne ut av hvor jeg var på kartet, siden jeg ikke kjente meg igjen etter å ha krysset første bekk. Hva blir så konklusjonen etter dette løpet? At det er blitt lite sannsynlig å løpe Hu og Hei neste helg. Først og fremst fordi det vil ta enormt med tid hvis man først roter seg bort, men også fordi kroppen ikke kjennes bra ut, og jeg tror muligens jeg kan brygge på noe. En ting som er bedre med Hu og Hei er at det er lange distanser, få poster, og kart i 1:25000 målestokk. Vi får se hva neste helg bringer, kanskje det frister likevel 🙂 Man skal jo ikke vike for litt utfordring selv om det kan virke litt håpløst på forhånd!

 

Reklame