Rune gjør ting han ikke kan – Orientering

Et av mine store mål denne høsten er å delta på Hu og Hei til neste helg. Dette er et orienteringsløp med en lengde på 30km i luftlinje hvis man velger den lengste løypa, og er vel viden kjent som en av de største høstutfordringene i Trondheimsområdet. Som en opptakt til denne måtte jeg prøve meg på et vanlig orienteringsløp, og valget falt på et bedriftsorienteringsløp på Lian i perfekt høstvær; rett og slett en nydelig ramme for en løpetur i skogen. Jeg følte meg litt slapp når jeg våknet i dag, men tenkte at det sikkert går greit, da målet uansett er å finne frem snarere enn å løpe fort. Det skulle vise seg å bli ganske lite av begge deler etterhvert.

Første reality check kom ved påmelding. Der fikk jeg utdelt et lite kort med masse kråketær, som jeg fikk fastslått var en beskrivelse av hvor selve posten var lokalisert innenfor avmerkingen på kartet etter å ha snakket med noen litt mer erfarne orienterere. Det var ikke så mange ulike tegn, så selvtilliten var på vei opp på vei mot start. Den sank umiddelbart ned i støvlene når jeg fikk utdelt kartet, som fremsto som et alt for detaljert bilde av terrenget i forhold til turkartene i 1:25000 målestokk jeg er vant til. Dette kartet var i 1:10000, og etter å ha krysset første elv (som jeg heldigvis kjente igjen 🙂 ) var det mer eller mindre bingo å finne ut hva som er myr, myr med skog, bare skog, myr med gress osv. osv. For å vise litt hvor dårlig jeg faktisk var til å lese kartet har jeg lagt ved et utsnitt med noen markeringer på.

Punktene markert med svarte sirkler, nummerert fra 1-3, var nøkkelpunkter for mitt løp. Selv om post 1 lå rett nord for start, løp jeg litt til venstre (mest fordi jeg ikke hadde peiling på hva de gule og hvite fargene skulle si meg ift. terrenget jeg løp i, som etter mitt syn var våt myr alt sammen), så endte jeg opp på markert punkt 1. Her burde det vært lett å orientere seg tilbake fra, men jeg trodde at jeg var på stien markert rett over post 1 i stedet, og lette rundt i traktene hvor jeg trodde post 1 befant seg  i 10-15min uten å finne noen verdens ting. Etterhvert kom jeg med ned igjen på veien og løp mot svart punkt 2. Jeg visst jo selvfølgelig ikke at den gule streken var veien, ellers hadde jeg selvfølgelig hentet meg inn mye før. Her hadde jeg bestemt meg for at nok var nok, og ville holde meg på sti tilbake til start. Ved punkt 3 skjønte jeg hvor jeg var, siden en annen løper krysset veien og jeg skjønte raskt hvor han skulle. Sannsynligvis kunne jeg løpt tilbake og forsøkt igjen, men med litt skranten form og sviktende motivasjon fikk nok være nok for i dag.

Selv om det ikke gikk så bra var det absolutt nyttig lærdom, og jeg fikk en veldig respekt for hvor vanskelig det er å orientere, og ikke minst å løpe og orientere samtidig. Jeg småløp litt, men gikk mesteparten. Selvfølgelig mest fordi jeg prøvde å finne ut av hvor jeg var på kartet, siden jeg ikke kjente meg igjen etter å ha krysset første bekk. Hva blir så konklusjonen etter dette løpet? At det er blitt lite sannsynlig å løpe Hu og Hei neste helg. Først og fremst fordi det vil ta enormt med tid hvis man først roter seg bort, men også fordi kroppen ikke kjennes bra ut, og jeg tror muligens jeg kan brygge på noe. En ting som er bedre med Hu og Hei er at det er lange distanser, få poster, og kart i 1:25000 målestokk. Vi får se hva neste helg bringer, kanskje det frister likevel 🙂 Man skal jo ikke vike for litt utfordring selv om det kan virke litt håpløst på forhånd!

 

Reklame

Sesongoppsummering del 2: Sykkel

Som seg hør og bør i triatlonsammenheng må sykkelsesongen oppsummeres som den andre øvelsen. Sykkel har tradisjonelt sett vært det jeg har vært sterkest på de foregående sesongene, og selvtilliten har vært bra før sesongen. Med innkjøp av min første landeveissykkel, en Cervelo S5, skulle alt ligge til rette for en flott sesong på sykkelsetet.

Cervelo S5 – Straight out of the Box. Selfølgelig oppgradert med Look Keo Carbon Blade pedaler i ettertid;)

Sesongstart

Jeg hadde med vilje satt meg som mål å kjøre en del ritt tidlig i sesongen, med Landeveisbirken som min første A-prioritetskonkurranse 2 juni. Etter å ha lagt bak meg en fin spinningsesong, hvor målet var å kjøre disiplinert gjennom vinteren på de lange øktene og ha flere lange økter og litt færre intervaller enn tidligere sesonger, var formen veldig bra når jeg kjørte de første langturene i starten av April. De første rittene, Byneset-Klæbu rundt og Victoriarunden, var ikke det helt store pga. uhell i førstnevnte og urutinert kjøring i det andre, men det var greit trøkk i begge to. Landeveisbirken ble en litt for stor opplevelse som første store landeveisritt, siden jeg startet i pulje1/elitepuljen, og konsentrerte meg så mye om å holde meg godt plassert i feltet at jeg kun drakk 8 dl(!!!) og spiste 2gel på 4t:50min kjøring. Lurer på hvorfor jeg falt av etter 9.5mil, når det ble satt fart i bakkene… 8min unna pallen totalt er ikke helt håpløst, men jeg burde hengt med greit inn til mål. Når jeg ble tatt igjen av puljen bak holdt vi like stor fart som pulje 1 de siste 3-4milene, så det var perioden alene i midten som gjorde at tidstapet ble som det ble.

Triatlonkonkurransene

14. Juli var den første virkelig store dagen i årets sesong; det var på tide å måle krefter med triatlonfeltet for første gang under Trollveggen Triathlon. Som tidligere nevnt ble det en 4. plass totalt, med 5-plass på sykkeldelen. Med veldig høy kvalitet på utøverne foran meg på listen, og en dag ikke helt på topp, var dette over forhåndsforventningene.

Smilende på vei mot toppen av Trollstigen. Det er moro når det går bra!

Med selvtillitten fra Trollveggen Triathlon i beina, var jeg mer tent enn noensinne på å gjøre en god figur på AXTRI. De spesialiserte treningsøktene fram mot AXTRI (såkalte Big-Day workouts som anbefales av Joe Friel i oppkjøring mot Ironmankonkurranser) hadde gått bra, og begge disse inneholdt en sykkeldel på 4t i konkurransefart med masse motbakke før den avsluttende løpsdelen. Allerede 11måneder i forkant av AXTRI hadde jeg satt meg et mål om å kjøre under 4t. Når fasiteten ble 4:02 i kalde og våte forhold, vil jeg si at det er godkjent. Det var en flott opplevelse å bestige fjellet fra begge kanter, og veldig inspirerende å ligge tett på teten hele veien. Også her ble det 5. beste sykkeltid totalt.

Sesongavslutningen på sykkel var Birkebeinerrittet, med uttalt mål på under 3t hvis forholdene var gode. Forholdene lå absolutt til rette for sub-3timer, men Rosinbakken satte en effektiv stopper for det, og det ble en litt skuffende tid på 3:04, selv om det var den beste plasseringen i klassen jeg har hatt før eliten kom inn. Tatt i betraktning at jeg har perset på alle testrittene jeg har kjørt i år, blant annet den kjente Ila-Skistua (21:30), vil jeg si at dette har vært en oppløftende og morsom sesong, og den beste på mange år!

Motivasjonen for å legge ned en skikkelig innsats fram mot Kalmar er så abosolutt til stede, og jeg gleder meg virkelig til å ta fatt på det arbeidet.

I siget på treningsduatlon tidlig i sesongen.

Fasiten fra sesongen er 350mil på sykkelen (mistenker at det mangler noen turer i oversikten, men men..), kanskje litt mindre enn jeg hadde håpet på, men jeg har også hatt økt fokus på løping og selvfølgelig svømming i år, så det er kanskje å forvente. Dette er selvfølgelig uten alle spinningøktene i sesongoppkjøringen, som det blir litt vanskelig å måle i mil. Håper å få en rulle på plass til vinteren, slik at det blir lettere å holde styr på intensitet, sittestilling og ikke minst lengde.

Resten av sesongen

Det som gjelder utover nå er å nyte høsten i fulle drag, og holde hovedvekt på rolig turer rundt 2-3t. Spinningsesongen starter for min del i oktober, og da blir det også fokus på de lange øktene, rundt 2.5 – 3t. Generelt sett er det et mål for meg å holde intensiteten nede inn mot neste seseong, og være disiplinert på det. Noen intervaller blir det jo selvfølgelig for å holde motivasjonen oppe, med det bør nok være unntaksvis. Letingen etter temposykkel har også begynt, og jeg gleder meg virkelig til å se hva jeg ender opp med. Forløpig er det Argon18 som er stalltipset, og jeg hadde blitt veldig glad om jeg klarer å sikre meg en slik sykkel i løpet av vinteren:D

Object of desire nummer 1 for øyeblikket, Argon18 E-116 2013 modell! Vi får se hva høsten bringer…

Birkebeinerløpet 2012 – Sesongavslutning

Oppladning til løpet:

Jeg har egentlig sett fram mot årets Birkebeinerløp siden jeg meldte meg på for fire uker siden. Med en ny og spennende løype, som inneholder adskillig flere høydemeter i form av oppoverbakke enn de tidligere traseéne som er benyttet, burde løypa passe meg veldig bra. Den siste tiden har imidlertid vært preget av noe sykdom i form av tette bihuler, generell slapphet, forkjølelse og masse jobbing – noe som ikke er helt ideelt med tanke på oppladningen.

Siden usikkerheten rundt formen har vært såpass stor løp jeg Klæbusekseren som et «delta eller ikke delta»-løp på tirsdag, et flott løp på 6km med innslag av noe terreng underveis. Toppform var riktignok ikke tilstede i dette løpet, men det fungerte bra kroppslig, og det var bra fart. Hadde jeg ikke misset en løypemarkering og løpt feil 1km før mål, hadde det blitt en ganske klar seier. Dermed ble det tur fra Trondheim til Toten i flott høstvær på Torsdag.

Det er fint på Venabygdsfjellet 🙂

Løpsdagen:

Det var med litt blandede følelser jeg stilte til start i dag. I går hadde jeg hatt litt vondt i hodet, og generelt følt meg litt slappere enn vanlig så tett på en konkurranse. Men i dag tidlig kjentes det bedre ut, og oppvarmingen gikk ganske greit. Jeg synes kanskje pulsen var litt høyere enn normalt, men det kunne jo være nervene som spilte meg et puss 🙂 Jeg skulle starte i pulje 1, noe som skulle sikre en jevn fart fra start til mål. Når vi gikk inn i startbåsen stilte jeg meg opp langt framme i feltet, slik at jeg ikke trenger å løpe forbi eller havne for langt bak i feltet etter start.

God start på løpet. Her er jeg på 8-9 plass rett etter start. (Med lange, hvite sokker og røde sko.)

Jeg prøvde å holde igjen når de bratte bakkene kom etter start, og det gikk nokså greit. Jeg presset aldri på noe, og prøvde å justere farten etter følelsen i beina og kroppen generelt. Problemet var at kroppen begynte å sende dårlige signaler etter bare 2-3km.  Følelsen av kraftløshet begynte å melde seg, og pulsen var rett og slett alt for høy, selv om det ikke gikk fort fremover, og neimen om den skulle ned heller!  Vanligvis har jeg veldig god teknikk i løping nedover, men i dag var beina slappe og uvillige til å holde farten der også. Første gang jeg vurderte å bryte var etter 8km, men jeg tenkte at det kan jo løsne etterhvert, og fortsatte til tross for en psyke som for lengst lengtet etter å finne på noe helt annet. Det var rett og slett ikke noe morsomt å løpe! Etter 12km begynte det heldigvis å gå litt fortere, og jeg klarte etterhvert å henge meg på en gruppe folk etter å ha blitt løpt forbi av noe som føltes som hele feltet fra 3-12km. I det slake terrenget klarte jeg å holde 4min/km fra 12-20km, men her burde det enkelt vært mulig å løpe MYE fortere! Problemet var generelt at i hver minste kneik av motbakke var beina som gelé, og det kjentes helt merkelig ut. Et lite tilbakeslag de siste 1.5km gjorde at en tid under 1:30 (som etterhvert ble et mål for å holde beina igang) glapp, og jeg kom i mål på 1:30:22.

Helt ensom på vei inn mot mål

Konklusjonen er at det kanskje hadde vært bedre å ikke stille til start, for selvtilliten rundt løping har ikke vært god i år, og den ble ikke noe bedre nå. Men på en annen side er det greit å kjenne litt på det på en dårlig dag, når kroppen har bestemt seg for å ikke spille på lag, og det må jobbes hardt for å holde motet og tempoet oppe. Det var rett og slett et løp på psyken fra start til mål, og det er egentlig den mest slitsomme typen løp. Det ble aldri til at jeg gikk på noen smell underveis, det gikk stabilt smått hele veien. Resultatet ble en 58-plass i klassen, noe som er litt dårligere enn 4-plassen jeg fikk for 5 år siden. Nivået er nok høyere i dag, og eliteklassen teller også på listene. Noen som hadde en bedre dag var min klubbkamerat i Eina, Øyvind Hasli, som løp inn til 1:24. Dette tipper jeg han er godt fornøyd med, så det er bare å gratulere 🙂 Jeg må nok belage meg på å stille opp igjen til neste år, for dette var virkelig en flott løype, som hadde fortjent en mye bedre tid!

Resten av sesongen

Løpet ble ikke det verdige sesongpunktumet jeg hadde håpet på, i en sesong som tross alt har inneholdt flere gode konkurranser fra min side. Når blir det mer for moro skyld utover, men jeg håper det blir tid til noen konkurranser også 😀 Det er jo tross alt det som er moro, når det kommer til stykket!

Takk til min samboer Marte for fine bilder og støtte underveis 🙂

Ut å nyte høsten!

For de fleste triatleter er høsten en perfekt arena for å prøve ut litt atlernativ trening, og kanskje kjøre noen av de «megaøktene» som er morsomme og forlokkende for å teste seg litt, men som ikke passer så godt i sesongen pga. lang restitusjonstid og lite relevanse for konkurranseopplegget. Jeg startet «høstsesongen» i dag med en løpetur i Trondheim’s flotte Bymark, en hverken kjempelang eller veldig hard tur, men en flott start! Turen gikk fra Heimdal, via Granåsen, Grønlia, Skistua og Geitfjellet. En veldig kupert runde, nesten uten flater, og med mange fine sti- og myrpartier. Pulsen blir litt høyere enn på en flat asfalttur, men endte med et pulsgjennomsnitt helt i bunnen av sone2.

Kartutsnitt over løpeturen. 2.6mil i følge GPSen, 2t45min.

Vanligvis har jeg brukt å trene det samme hele året uten å noen pauser på høsten, men etter å ha studert litt litteratur rundt triatlontrening virker det fornuftig å kjøre en såkalt «overgangsperiode» før oppbygningen mot neste sesong starter. Dette er selvfølgelig ikke optimalt hvis man ønsker å konkurrere hardt på ski om vinteren, hvor høsten ofte er den hardeste og viktigste treningsperioden, men litt må man ofre hvis det skal gå fort i Ironman-konkurranser neste sesong! I høst er planen å være flinkere til å slakke litt på tøylene, og kjøre mer lystbetont trening. Jeg har hvertfall et par skikkelige løpeturer på blokka som jeg gleder meg til å prøve på i flott høstnatur. Det hadde også vært fint å børste støv av klatreutstyret igjen og kjøre noen gode økter i klatreveggen, samt øke fokus på styrketreningen. Jeg kjenner at spesielt kjernemuskulaturen har godt av en oppfrisking etter å ha ligget «i dvale» siden slutten av mai. Litt intervall blir det nok også, men det er jo også bare moro.. 🙂 Kort sagt: Litt mindre fokus på pulsklokka, og litt mer fokus på å trene som jeg vil fram til den «virkelige» treningen mot neste sesong starter igjen rundt Desember/Januar. Her er et par bilder til fra turen, tatt fra Geitfjellet. Det blir mer av dette utover 😀

Trondheim badet i høstsol. Utsikten fra Geitfjellet.

Fornøyd med bestigning av Geitfjellet etter ca. 2t15min.

Sesongoppsumering del 1: Ny innen Triatlon og Svømming

Triatlonsesongen er veldig snart over for min del, og da passer det med en oppsummering av året som har gått! Jeg tenkte å starte med å oppsummere  svømmessongen, og hvordan jeg har jobbet med disiplinen jeg var redd skulle velte alle håp om gode plasseringer i konkurranser. Så ille gikk det jo tross alt ikke 🙂

Starten på svømmekarrieren

Mitt første møte med svømming var på Trondheim Triatlonklubb sitt årlige klubbmesterskap høsten 2011. Jeg kom desidert sist, 2.5min bak nest siste kvinne og mann opp av vannet, og 12 min (!!!) bak førstemann. Dette på drøyt 800m hvor jeg måtte ty til brystsvømming hele veien. Etter å ha kommet meg over sjokket ble det nybegynnerkurs (anbefales på det sterkeste til alle som har tenkt å begynne med triatlon, og ikke har svømmebakgrunn!), og jeg begynte umiddelbart  å kjøre drills i bassenget sammen med en kollega som var mer dreven enn meg. Det var veldig fokus på riktig pusteteknikk, og ikke minst riktig beinbruk. For triatlon vil det si så lite bruk av bein som mulig, hvor beina primært  holder kroppen stødig i vannet.Veien fra å svømme crawl 25- til 100m sammenhengende var ikke så lang, men fra 100- til 200m tok det myyye lenger tid, rundt én måned med et par økter i uka. Jeg klarte vel rundt 400m sammenhengende i mars, etter ca. 5mnd med hovedsaklig drilltrening.  Ting så med andre ord ikke veldig lyst ut med tankte på å få til en bra prestasjon på AXTRI og 1900m svømming bare 5 måneder etter. Med samme framdrift ville jeg jo bare kunne svømme 800m sammenhengende!! Samtidig hadde en i triatlonklubben som begynte samtidig som meg økter opp i 3800m, med 1500m i bassenget flere ganger i uken. Det var tydelig at noen har mer talent enn andre for svømming, og at jeg var i den mer tunglærte enden av skalaen. Her var gode råd dyre, og de kom i form av én enkelt investering: En våtdrakt 🙂

Opp av vannet som ensom sistemann i min svømmedebut på KM i Trondheim Triatlonklubb.

Sesongstart og utesvømming

Hyppigheten på svømmeøktene økte i løpet av mai, noe som resulterte i at det var mulig med 500m sammenhengende crawl i bassenget. Et par problemer var absolutt, selv om jeg kunne svømme lenger. Jeg fikk ofte vondt i hodet når jeg svømte lengre distanser, noe som typisk betyr problemer med pusting, i hovedsak utånding under vann.  Det gikk heller ikke så fort, med ca. 2:20/100m. Den første økten i våtdrakt ble en skikkelig a-ha opplevelse: Jeg kavet en del, og hadde litt problemer i det som fortonet seg som veldig kaldt vann, men det var noe med hvordan kroppen oppførte seg i vannet med drakt som ble en vekker.  Allerede neste økt slappet jeg av i vannet, og holdt mye bedre følge med de andre. Det ble også lettere å øke lengden på øktene, og følelsen av mindre monotoni ute gjorde det også lettere å svømme mye lenger. Plutselig var øktvolumet oppe i 1500m+ i stedet for 1000m- som i bassenget. Med litt ekstra oppdrift (godfølelse) fra drakten fikk jeg også igjen for all drill/teknikktreningen, og jeg kjente at mye av det som var tungt i bassenget fungerte veldig mye bedre (feks. strekke ut ved pusting og høy albue) når jeg kunne konsentrere meg akkurat de tingene, og få litt hjelp av drakten til å holde god form i vannet. Det er selvfølgelig utrolig viktig å holde kroppen i riktig posisjon, uansett om man har drakt, men drakten hjelper til med akkurat dette.

Forbedringene ble tydelige når jeg tok den første bassengøkten etter 1.5mnd med utendørssvømming: plutselig var tidene per 100m nede 1:57, og det var på lengre distanser enn tidligere på våren. En forbedring på 23sek/100m er jo pent 😀 Med andre ord gjorde det at jeg kunne fokusere på ulike tekniske elementer ute at jeg fikk til timingen og takene bedre inne, og resultatet ble både økt fart og bedre følelse. Kort sagt ble det morsommere å svømme, og jeg kunne ikke gledet meg mer til hver økt.

Konkurransene

Trollveggen Triatlon gikk over all forventning, med en 29plass opp av vannet av de 120 som startet. Det var nok en del nybegynnere der, men det var jo tross alt mitt første triatlon også. 3min bak de fleste gode svømmerene på start (bla. Henrik Oftedal) synes jeg er bra! Det var riktignok litt uvant og svømme med så mange folk, men jeg holdt meg litt i utkanten av feltet, og kjørte mitt eget løp. Det jeg taper på å drafte på andre tror jeg at jeg tjener inn igjen på å kun ha fokus på teknikk og rytme. En viss sammenheng er det sikkert med at jeg ikke har trent på å drafte heller, og er rett og slett skikkelig dårlig på det!

AXTRI resulterte i en svømming litt under pari for min del. Jeg er veldig fornøyd med en tid ned på 34-tallet (hadd jeg visst jeg skulle svømme så fort når jeg slet som værst i Mars ville jeg kanskje vært mer motivert), men selve utførelsen ble litt for rotete og uten rytme. Starten ble nok litt hard, og det tok tid å få ned igjen pulsen og på ny legge kraft i takene. Pustingen var også preget av litt uro, og generelt sett mye ureint trav. Med litt mer konkurransetrening så blir nok feltarebeidet roligere også.

Det ligger en liten forvandling mellom det forrige bildet fra KM, og dette fra årets AXTRI. En Orca Alpha drakt hjelper også på det visuelle inntrykket 😉

Oppsummering

Generelt vil jeg si at svømmingen har overgått mine villeste forventninger, og alle målene som ble satt i fjor høst er nådd. Det som har fungert veldig bra er å lytte til Joe Friel sine visdomsord, som røft oversatt sier at hvis du svømmer saktere enn 20min/1000m har du mer igjen for å trene på drills enn å svømme langt. Hele vinteren og våren besto stort sett av 25-35min drillelementer på hvert økt, med noen innslag av lengre «steady» drag på 200-500m. Grunnlaget for fremgangen som ble synliggjort på utesvømmingen ble helt klart lagt gjennom fokusert arbeid på teknikk gjennom tidlig i sesongen. En stor takk til Dan Vasaru som har holdt ut som læremester gjennom hele vinteren 😀 Et annet aspekt som har fungert bra er å satse på «langøktene » utendørs på sommeren, både for å holde motivasjonen oppe, og fordi det er enklere å svømme riktig og fokusert. Det er også viktig å trene på sikting, og det er perfekt å kjøre en lengre økt ute med tanke på dette. Totalt ble det rundt 35t svømming fra januar til nå, ikke veldig mye, men nok til å gå fra nybegynner til viderekommen.

Planen fram mot Kalmar

Det er fortsatt uendelig mye å jobbe med fram mot IM Kalmar! Målet er å knipe 10sek/100m til neste sesong, slik at jeg kan svømme på 1:40 i stedet for 1:50 som jeg gjorde på AXTRI. Det må også legges inn en del lengre økter, slik at jeg kan holde denne farten den dobbelte distansen. Å øke totalvomumet med 50% er nok minimum. I vinter blir det som vanlig fokus på drills, og jeg vurderer også å ta svømmetimer i tillegg til det obligatoriske svømmekurset for å få tilbakemelding og friske opp teknikkunnskapene. Samtidig vil jeg legge litt mer mat i kondistreningen, med noen drag opp til 500m i IM-konkurransefart. Man kan kanskje ikke vinne en Ironman på svømmingen, men man kan absolutt tape den!

Jeg må nok trene hardt og mye før jeg mestrer forhold som dette, og dette kan absolutt bli realiteten under IM Kalmar

Et par tips for de som ønsker å studere svømming i nærmere detalj kan være å sjekke ut Swim Smooth: www.swimsmooth.com og Total Immersion: www.totalimmersion.net

Kjempefine ressurser og inspirasjoner til drills og teknikk!