Birkebeinerrittet 2012 – Fra «zero to hero» på én uke
At årets utgave av Birkebeinerrittet skulle bli en utfordring uteom det vanlige visste jeg allerede når jeg meldte meg på i fjor – det beinharde triatlonet Aurlandsfjellet Extreme Triathlon (AXTRI – se egen race report) helgen før regnet jeg med ville gi en kjempeutfordring restitusjonsmessig. Og sånn var det i aller høyeste grad! Hvordan gå fra kraftløs «zero» til en fit for fight «birken-hero» på én uke? Utfordringen måtte selvfølgelig tas på strak arm.
Uken før rittet: For å gjøre en lang historie kort: Jeg var såpass sliten etter å ha tømt alle lagrene på AXTRI, at jeg følte meg småsjuk de første dagene etterpå. Klokt nok hadde jeg tatt ut ferie, og brukte tiden til å sove masse, trene uhyre forsiktig (med unntak av en skikkelig hardøkt på onsdagen for å blåse ut litt slaggstoffer fra beina), og spise variert. Endringen fra å såvidt klare å sykle 30min på flatmark på søndagen til å holde følge med sterke ryttere på onsdagens intervall gav meg et visst håp, men beina var fortsatt veldig tunge.
Birken : Etter to rolige turer på 1t torsdag og fredag følte jeg at jeg hadde gjort det jeg kunne, det fikk bære eller briste. Jeg følte meg overraskende rolig når jeg våknet 03:15 lørdag morgen, en følelse som ble forsterket når det nærmet seg start: Jeg var så rolig at jeg ikke engang måtte på do før start! Dette var et så klart brudd på alle tidligere ritualer, at jeg nesten lurte på om noe var galt. Jeg måtte til og med innom toalettet to ganger før start for å prøve, men gikk ut uten «suksess» begge gangene. Likevel føltes spenningen i kroppen riktig ut, og når startskuddet gikk 07:15 fant jeg fort roen i feltet. Hardkjøret mot Skramstad begynte etter ca. 6km, men jeg var godt posisjonert langt framme i feltet. Den beste åpningen til Skramstad noensinne i følge klokken, det gikk fort men jeg hang greit med. Etter første terrengparti hadde jeg en downperiode, og slet litt, men det løsnet til gangs etter Bringbusæter hvor jeg ble veldig aktiv i feltet og synes alltid at det gikk for sakte når det var andre som dro. Selvfølgelig skulle jeg få svi for dette senere, men jeg var i persmodus, og ingenting skulle stoppe meg fra å toge inn i Lillehammer i front av feltet!
Ved Kvarstad var jeg fortsatt veldig kvikk, i inngangen til rosinbakken var jeg i kjempeform, på toppen av rosinbakken var sprekken et faktum. Jeg prøvde alt jeg kunne å henge på en liten gruppe sterke ryttere som prøvde å sprenge feltet, men når pulsen bikket 91% sa det stopp. Mot Storåsen ble jeg passert av gruppe etter gruppe uten å makte å henge på særlig lenge. Heldigvis fikk jeg besøk av en kollega etterhvert som jeg tidligere hadde passert i Rosinbakken, og vi kjørte sammen inn. Vi tapte mye på slutten siden vi var slitne, og rytterne som tok oss igjen holdt ikke det tempoet som vanligvis holdes på slutten når formen er god. Jeg lå i front så mye jeg orket og tømte beina fullstendig inn mot mål. Sluttiden 3:04:15 og 12-plass i M25 klassen før eliten kom i mål er ikke helt håpløst, men det var virkelig perseføre i dag og det var kjedelig å se at de som var i den gruppen jeg lå i når hardkjøret i Ronsinbakken startet kjørte på 3 blank.
Vinker til fotografen på Kvarstadammen. Enda er humøret på topp, og beina er friske!
Underveis prøvde jeg også ut et nytt ernæringsskjema, men som vanlig blir jeg for dårlig til å fokusere på matinntak underveis, og får i meg for lite ift. innstasen (snittpuls på 83%, med makspuls på 91%). Dette er den største utfordringen jeg har ved siden av riktig pacing i lange konkurranser, og er høyt på lista over ting som må forbedres fram mot Ironman Kalmar. Sykkelformen er fortsatt lovende, og med innkjøp av temposykkel skal det nok gå unna på flatene i Sverige! Noe positivt kom det jo tross alt ut av rittet, for både restitusjonstid og form er akseptabel, og det var en fin bekreftelse å vite at det jeg gjorde i restitusjonsperioden fungerte 🙂 Nå er det bare å spisse løpsbeina fram mot Birkebeinerløpet, som blir sesongpunktum for i år! Da kan endelig planleggingen fram mot IM Kalmar starte for fullt.
Iron Rune 
Du er flink Rune, til å ta hensyn til kroppen og til å planlegge økter og ernæring mellom konkurranser. Her har jeg absolutt noe å lære. Jeg er imponert over at du gjorde det så bra på Birken etter kraftanstrengelsen uka før. De første dagene i forrige uke var spesielle, det kan jeg skrive under på. Jeg og Ann-Kristin var så overrasket over at vi var så pigge dagen etter konkurransen, jeg var ikke sliten etter all kjøringa hjemover heller. Men mandag kom det. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe, alt jeg gjorde gikk svært sakte. Ungene kom opprømte hjem fra hver sin skole med opplevelser og masse informasjon den dagen og jeg klarte ikke få med meg noe av det de fortalte. Tirsdag var likedan. Og jeg spiste, spiste og spiste. Jeg tror jeg alene spiste en hel pakke bremykt i løpet av den første uka…Onsdag begynte energien å komme litt tilbake. Takk og lov for at jeg hadde siste ferieuka mi akkurat den uka! Jeg er forresten litt misunnelig på dere som skal til Kalmar, jeg tror den konkurransen passer meg perfekt, jeg er jo så glad i flat sykling. Jeg får melde meg på i 2014 🙂
Takk for det Cathrine, selv om man ikke skal ta for gitt at noe alltid fungerer selv om det gjorde det denne ene gangen 🙂 Å lytte til kroppen er egentlig noe man må lære over tid, og helst ha gått på et par smeller før man faktisk innser hva som er riktig å gjøre. Jeg har jo hatt rikelig erfaring med det fra skikarrieren, hvor det var mye over grensen trening pga. slavisk tilnærming til treningsplanen, som faktisk førte til at en halv sesong ble ødelagt på et tidspunkt 😛 Best å unngå de feilene igjen..
Oij, skal si Kalmar har blitt populært! Ante ikke at det var utsolgt allerede :O Du er veldig godt i flatt terreng (det så jeg jo på klubbmesterskapet i fjor), så det hadde vært en perfekt konkurranse! Du får prøve deg på Norseman i stedet i år 😉
Jeg kan jo også legge til at jeg egentlig ikke kan noe spesielt om restitusjon i løpet av en sesong, og er altfor dårlig til å legge in restitusjoneuker.. Her tror jeg mange har masse å hente, og at man faktisk blir i bedre form med riktig restitusjonsskjema. Har du tips til noe god litteratur på området?
Vel, eneste litteraturen jeg har lest om triatlon og restitusjon er Joe Friel sine bøker, treningsbibelen og Going Long. Ellers har jeg funnet litt om temaet på bloggen til Gordo Byrn. Jeg har slitt litt med å finne ut når jeg er ferdig restituert. Jeg hadde INGEN erfaring om slikt fra før av, da min idrettskarriere begrenset seg til div ballspill i ungdomsårene 😉 Jeg har vel enda ikke funnet ut av det. Men siste året har jeg vært forsiktig med hensyn til trening og søvn. Og spesielt sørget for at totalbelastninga ikke har overskredet det jeg tror er sunt for meg. Har jeg hatt mange nattevakter på råd eller psykisk belastning av noe slag, eller mye stress i hverdagen hjemme eller på jobb så har jeg kuttet ned på treninga. Jeg har i allefall mye å lære! Si i fra om du finner noe bra 🙂